21.07.2016

                                 Hadde vært godt om året 1979 fantes ikke engang!

 

Det var vakkert overalt. Høye tørre feil. De store og lange daler som ga en lyd av fred til enhver tid. Alt var så vakkert som om Gud hadde laget dem med egne hender. Når man var ute, så danset enhver sjel av glede. Alt var nesten perfekt, men så kom året 1979.

Da kom de røde flaggene over til det vakre landet. Jeg trudde at man hadde bare en skjebne og den følget med man til overalt og aldri ble forandret, men det var feil tanke. I 1979 ble skjebnen til 30 millioner folk forandret. Ingen visste hva som skjedde. Det skjedde bare det som skjedde. Det var jo ingenting, det verste jo skulle komme etter 1989. 79 var dømme år. Etter det året, ble alt som brennende helvete på jorden. De brukte blod av mennesker som olje på bål. Du skulle ha bare vært der. Tiden sto stille. Fuglene sang ikke lenger. Mødrene sang ikke til barnet sine lenger. Søstrene så ikke brødrene på årevis. Mødrene så ikke barnet sine på årevis og far skal jeg jo ikke snakke om.

Alt ble ødelagt i løpet av 10 år. Etter 10år i helvete, begynte folk å tenke at det skal bli til paradis igjen. Men 30 millioner drømmer ble knust. De som hadde sloss mot de røde flaggene kalte det for Jihad (hellig krig). Hva Jihad? Hvilken hellig krig? Å drepe andre er Jihad? Å drepe egne barn, søsken, far, mor og andre er hellig krig? Skal jeg fortelle deg hva Jihad betyr? Så hør godt etter. Jihad betyr å hjelpe andre. I ditt nabolag sulter folk i hjel, så du kan hjelpe dem med litt mat er Jihad. Å rydde en vei sånn at folk kan vandre der, er Jihad. Å være en trøstende skulder er Jihad. Å kjenne seg selv er Jihad. Hvilken hellig krig hadde dere tenkt? Å drepe over to millioner folk var Jihad for dere? Skam dere skal jeg si.

Det vakre landet ble til ruiner. Du kunne se milevis, uten at du så noe stående. Alt var borte. Du så ikke en eneste fugl som du kunne plystre til. Dem hadde gått sin vei. Dem ville ikke være i helvete. Dem ville ha fred. Dem ville til folk som kunne plystre til dem. Du skulle ha bare sett all smerte i mødrenes øyene. Det var virkelig helvete.

Så var liksom rødflaggene borte etter noen år. Men det verste skulle komme nå. Da begynte folk i mellom seg. En sa det er mitt og andre sa det er mitt, så hva var mitt da? Hvor skulle jeg gå da? Hvem skulle jeg gå til? Hvor skulle de som hadde mistet alt på grunn av dere? Hvem skulle de gråte til? Hvem skulle trøste dem? Alt i alt det var forferdelige året.

Så var de hvite flagene da. Da begynte folk å tenke at nå skal alt blir bra. Siden hvit ble brukt som fredssymbol. Men nei, dem skulle liksom brenne alt på nytt. Dem skulle jo ikke ha det som var igjen. Dem skulle jo brenne skoler. Dem skulle jo stenge alle kvinner hjemme. Kvinner hadde jo liksom ingen respekt. Dem var jo ikke gudskapte. Det var jo ikke kvinner som kjempet for fedre land. Så hvorfor fikk de skylde for det? Det var jo ikke kvinner som drepte over 2 millioner folk. Men likevel skulle de betale prisen for det. Det ble en ny helvete på jorden igjen, spesielt for kvinner frem til året 2001.

Nå skulle det bli slutt på alt liksom. Ingen skulle skade noen. Ingen skulle hindre noen. Men det ble ikke sånn. Nå skulle jo det fjerde runde av helvete komme. Og denne runde ble lengere enn det man tenkte som skulle bli. Det var jo da 42 land, som skulle få ordnet opp i ting, men hva skjedde? Hvorfor ble ikke ting bedre? Hvorfor ble det så lenge? Hvorfor kommer ikke noen fred? Hva er det folk har gjort der? Hva er det de lider for? Kan noen svare meg? Det skjærer hjertet mitt, når jeg ser barn, eldre, unge, voksne og alle lider for noe som de ikke har gjort. Det gir ikke noe ro til sjelen min når jeg ser dem. Vær så snill, kan vi få slutt på alt dette. Hvor lenge skal dere holde på noe sånt? Hvorfor skal andre lide for det dere har gjort? Hvorfor har folk mistet stemmen?

Min skjebne hadde flydd så langt unna til en annen kant av jorda. Til et jord de kaller for Norge, vakre Norge faktisk. Her var det også høye feil, men grønne. Her var det også lange daler, men grønne. Her var også alt vakkert. Her sang også fugler. Her så du smil til enhver kant. Her skulle du leve, langt unna av alt det grusomme. Men hvor lenge? Hva om alle de andre hadde fått lov å leve som meg og de andre her? Hva om de kunne få lov til å smile? Er ikke vi alle mennesker? Er ikke vi alle like?

Jeg går her uten sjel. Jeg vet det godt at jeg gjør det, fordi jeg føler det. Jeg vil finne min sjel igjen. Men da må jeg reise langt etter den til en annen kant av jorden. En kant, der jeg åpnet første gang mine øyne. En jord, der det har vært helvete i over 30 år.

Tenk om året 1979 fantes ikke engang. Det hadde vært godt for alle. Det hadde vært godt for enhver sjel.

Året 79 blir husket for godt og for alltid. Men det hadde vært godt om det året fantes ikke.

Få orden på ting. Få slutt på menneske tap vær så snill. Nå har det vært lenge nok.

Få slutt på året 79!

Flyktninger stjeler ikke brød fra ditt kjøkken

Flyktninger, flyktninger og flyktninger
Nok er nok. Seriøs nå må vi skjønne situasjonen rundt omkring i verden. Går jeg til butikk, hører jeg flyktning, går jeg til bank, hører jeg flyktning, går jeg til hotell, hører jeg flyktning. Noen sier de får så mye og andre sier de stjeler jobbene våre. Hvorfor skal vi skylde på flyktninger eller asylsøkere, når staten ikke gir dem tillatelse til å jobbe til de har fått papir? Hvorfor skylder vi ikke på vår egen stat? Begynner å bli lei av alt shit jeg hører rundt omkring. Tenk om du var i samme situasjon som de folka fra Syria, Libya, Afghanistan osv? Hva hadde du gjort da? Snakk med dine besteforeldre som har opplevd 2.verdenskrig kanskje og høre med dem hvordan det var å leve i Norge da?


Enten så er mange av oss nordmenn egoistiske ellers, så bruker vi ikke hjernen våre så grundig å tenke. Jeg er veldig glad for at det som skjer i Syria eller andre land, skjer ikke her i Norge, men tenk om jeg og du og alle de andre her i landet var i den samme situasjonen i dag? Flyktninger eller asylsøkere kommer ikke til mitt eller ditt kjøkken for å få et brødskive. Jeg og du kommer ikke til å sulte selv om vår stat hjelper litt flyktninger og asylsøkere. Jeg og du blir ikke trukket i lønna for det. Flyktninger er også mennesker og de trenger også beskyttelse som meg og deg her i landet.


Det gjør ikke noe om jeg og du ikke går ut en helg for å feste. Det gjør ikke noe om jeg og du hjelper noen med 100kroner for å lette situasjonen deres. Det er på tiden å ta av seg dyne for å våkne. Barn dør, mødre dør, fedre dør, syke dør, friske dør og det skjærer hvert hjørnet av hjertet. Det skjærer sjelen til mennesker. Vi kaller oss verdens beste land å bo i, men det forteller ikke oss å glemme resten av verden. Det verdens beste landet forteller oss å ta vare på andre. Det forteller oss å være hjelpsomme og en trøstende skulder.


Er det greit å la folk drukne? Vi er mennesker. Vi må skjønne, vi må tenke, vi må føle og vi må se det. Heldigvis det er ikke så mange av oss som sier nei til flyktninger! Det finnes gode hjerter rundt omkring i landet. Det finnes folk som føler, som ser, som skjønner og som tenker. Verden er ikke bare rund, den er også liten. Og for gud skyld, de stjeler ikke jobbene våre. Det er folk som kan jobbe mye bedre enn meg og deg.


Jeg blir litt flau egentlig å kalle meg selv afghansk-norsk. Det var jo ikke dette jeg skulle se i et av verdens beste landet. Jeg trudde jo at her skulle sola skinne over alle, men jeg hadde feil. Hvis du ikke i det minste kan hjelpe dem, så la andre gjøre det og du for holde kjeften din og sitt i sofa for å spise popcorn. Ja, jeg er en flyktning/asylsøker selv om på papiret har jeg blitt en brun nordmann. Jeg er stolt av det. Jeg jobber like hardt på arbeidsplassen min som alle de andre etnisk norske. Vi folk i dette landet burde ha blitt forbilde for resten av verden, men vi prøver å gjemme oss fra det.


I dag skjønte jeg at ja sola er stor og den skinner, men bare på den ene siden av jorda. Være snill og åpne armer til de nye som kommer. De kommer til å være like stolte av dette landet som meg og deg. Når Tyskland klarer å ta imot 200000 tusen, så klarer vi å ta imot 10000 tusen med åpne armer.

Sommer ja, huff



Sommer ja!

Huff,

Utfordringer

Glede

Håp

Muligheter

Sjanser

Lykke

Tap

Vinn

Sommer ja,

Det var så vakkert

Det var så fint

Blått himmel full av stjerner

Ja, det var sommer

Det var glede og det var håp

Ja, det var sommer

Det var lykke og det var sjanser

Smilet ja, det var også

Folk gikk rundt hånd i hånd.

En stille og ensom sjel var inne i meg

Ja, det var sjel!

En sjel av savn og en sjel av minner

Ja, en forferdelig sjel.

Det var mye jeg skulle ha sagt og gjort, men hadde ikke krefter mer i meg. Det eneste var å finne en vei, som kunne ført meg til der jeg ville og skulle ha vært. Håp hadde jeg også, men det ble mindre og mindre.

Ja, det var håp

Det var forferdelig håp

Ja, det var forferdelig sommer.

Det var en sommer av tårer

Det var ikke den sommer jeg håpet på

Men ja, det var en sommer

Faktisk en forferdelig sommer! huff

Uten deg



                                                    Uten deg

Uten deg, hvordan kan jeg leve,

Hvordan kan jeg leve uten deg,

Nettene virker så lange som et liv,

Dagene virker så lange som fire årstider

Du kom tilbake tenkte jeg,

Hjertet mitt sier, kom tilbake,

Ensomhet føler jeg igjen,

Savner jeg deg også

Jeg er nervøs igjen

Du gjør meg rastløs,

Kom tilbake, sier hjertet mitt,

Hva alt jeg har tenkt,

Drømmer har jeg også mange,

Mitt hjerte har mange ønsker

Blir de oppfylt, det vet ikke jeg,

Stormen passerer gjennom hjertet mitt

Gjennom hjertet mitt passerer stormen hver gang jeg tenker på deg.

Kan jeg leve uten deg?

Uten deg, hvordan kan jeg leve,

Hvordan kan jeg leve uten deg?

Har du et forslag til meg?

Har du noen tanker om meg?

Savne er stor.

Uten deg, hvordan kan jeg leve,

 

Hvordan kan jeg leve uten deg.

Hvem er du for meg



Hvem er du for meg?

Du er en sorg for meg, du er en smerte for meg. Du er min svake side. Ja, du er en tragedie for meg. Du er et uoppnåelig mål for meg. Ja, du er en straff og ja du er tåren min. Du er min urolighet.

Jeg vet hvem du er for meg. Men allikevel, du er min kjærlighet. Du er liv, du er rolighet. Ja, jeg vet hvem du er for meg. Du er min glede og mitt håp.

Lenge siden sist jeg har sagt til deg hvem du er for meg. Du er våren min, med blomster og lykke. Du er min bok og min poesi. Men ja alt i alt, du er mitt alt.

Det var en dag jeg møtt deg. En dag som var full av lykke og glede. En dag full av kjærlighet og den kjærlighet og ærlighet du viste meg den dagen, var mitt livs beste tidspunkt. En opplevelse av den dagen ga meg et nytt håp om fremtiden og et håp om alt. Alt vi har opplevd har blitt til minner. Vi har ikke opplevd så stort som andre har, men alle de små tingene vi har opplevd har blitt til livs minner. Det skal jeg ta med meg uansett hvor jeg skal. De minnene minner meg om deg. De minner meg om hvordan det var å være med deg. Hvordan det var å se i øynene dine. Det vakre håret ditt.

Folk snakker om lykke. De sier lykke er penger, bil, kjærlighet, fint hus osv, men min lykke er deg. Det er kanskje uforståelig for deg det jeg sier, men det er faktisk sant. Jeg vet det har skjedd masse mellom oss, som har gjort oss svake kanskje og som har laget en stor avstand mellom oss. Det har jeg forståelse for. Men hvorfor så fort? Hvorfor så store forandringer mellom oss? Vi lever jo fortsatt på den samme jord, som det var for noen år siden da vi møtt hverandre. På engelsk sier det: Some people are meant to fall in love with each other, but not meant to be together. Er vi to også blant dem? Kanskje vi er det.

Jeg satt stille ved vinduet. Det var mørkt ute og det blåste forferdelig. Alt var stille bortsett fra de høye og tynne trær som beveget på seg til hver side. De beveget på seg som om de hadde smerter. Kan et tre ha smerter? Jeg satt der bare og så på dem, mens vinden blåste dem og gjorde dem så urolige. Vinden begynte og ble enda sterkere. Så sterk hadde jeg ikke sett vinden. Hva var det egentlig som hadde skjedd den kvelden. Jeg prøvde og tenkte mye på det, men fant ikke noe svar. Plutselig hørte jeg en lyd. En lyd av døra var det kanskje. Siden jeg satt der i dype tanker, så tenkte jeg nei, det var ikke noe. Noen minutter seinere kom jeg på noe som du hadde sagt til meg.

2 måneder. Hva var det med de to måneder? Kanskje noe som skulle skje etter de to måneder. Ja, kanskje. Jeg har ikke sett noe som har skjedd. Har jeg drømt eller mente ikke du, det du sa? Hvor har det blitt de to måneder?  Er to måneder så lang tid? En tid som ikke går over. To måneder har blitt til verdenshav. Et hav som man ikke vet om hvor er begynnelsen og hvor slutten. Ja, ja, det er et hav og faktisk et ukjent hav. Et hav som jeg ikke vet om hva slags vann det er, mørkt, rent eller urent. Et hav som ikke jeg kan røre og et hav som ikke jeg føle. Veldig rart hav. Det er faktisk et hav med alt.

I et øyeblikk gir det havet meg lykke, mens i andre øyeblikk tar det fra meg lykke. I et øyeblikk gir det meg glede, mens i andre øyeblikk sorg. Noen ganger tårer og noen ganger smil. Uff, et hav av alt. Hadde det vært lett, så kunne jeg har forlatt det havet og hadde gått til et hav som var rolig og vennlig. Men tror ikke jeg finner et sånt hav, som rolig og smertefri.

 

Ja, nå er det opp til deg hva du kaller meg for. Men du er fin. Du er fin som du er. Derfor kaller jeg deg et hav og faktisk ukjent hav?. No more pain?

Dyp savn og fjern vennskap:

                                        

 

Jeg skriver dette fordi savn har blitt som et hav for meg. Det er veldig tungt å bære. På den ene side vil jeg å overkomme over de tunge følelsene og på den andre side vil jeg at jeg skal bære dem med meg til hvert hjørne jeg går til. Vi var venner og til og med gode venner kan jeg si.

Jeg har hørt at gode venner er folk som hjelper deg når du har det vondt. De hjelper deg når ingen andre vil. De ser sorgen din når du har sorg på hjertet. Hvor var du da jeg trengte deg? Var ikke vi gode venner? Var ikke vi der for hverandre? Kanskje vi var ikke venner i det heletatt. Kjente vi hverandre? Tror ikke det. Jeg tror vi bare kjente hverandres navn og ikke noe som vi hadde på hjertet.

Jeg hadde veldig lyst å skrive alt dette til deg før, men jeg bare ventet på den rette tiden og jeg tror den har kommet nå. Det er tungt å skrive alt dette til deg, men jeg må bare gjøre det. Jeg må bare bli ferdig med det.

Det var en tidlig morgensdag, da jeg og du så hverandre. Sola skinte overalt og det var så vakkert overalt. Det var vakkert enten på grunn av deg ellers, så var det noe spesielt med denne dagen. Jeg tenkte over det veldig mye. Det eneste jeg kom fram til er at det var du som hadde gitt skjønnhet til alt overalt jeg så. Jeg tror ikke du vet det enda. Hvordan kan du vite det, når du ikke vet hvem du er.

Jeg har forandret meg på mange forskjellige måter. Jeg er ikke den som du kjente. Men når jeg skriver dette, så er jeg den samme som du kjente for en stund siden. Hav er ganske stort og langt. En tid lang som hav og stort som et hav har gått og blitt passert nå. Savn blir mer og mer dypt. En lang tid har gått og kanskje vi begge har blitt også forskjellige med tiden som har gått.

Vi traff hverandre en sommerdag. En dag som var spesiell. En dag som var full av lykke og en dag som var full av glede. Fordi det var noe nytt som skjedde med oss.  Vi begynte skolegangen i samme år. Vi begge var sjenerte og forsiktige. Men det gikk ikke så lang tid før vi ble ganske nære til hverandre. Jeg savner den tiden. Håper at den tiden var nå og akkurat nå.

Vi avtalte en dag å møte hverandre, men du dukket ikke opp. Fra den dagen begynte du å bli mer og mer fjern fra meg. Du ble så fjern at det var vanskelig å se deg. Det skjedde også noe med meg. Jeg ble mer og mer fjern i meg selv. Så fjern at jeg visste ikke engang hvem jeg var. Fra den tiden begynte en historie mellom oss to. En historie som er både fargerik og slitsom. En historie som er veldig annerledes enn alle andre sin.

Jeg lurer bare på en ting. Hvorfor ble det sånn? Hva var det som feile mellom oss? Hva var det som gjorde begge oss så annerledes? Lever du også med disse samme spørsmålene som meg eller har du gått så langt at du ikke husker noe av det i det heletatt?

Jeg ser folk går hånd i hånd. Jeg ser folk har hverandre. Hvorfor ikke vi to? Jeg har jo alle andre rundt meg som jeg er stolt av, men mangler den som virkelig jeg ville. Vi ser hverandre fortsatt. Vi bor fortsatt på den samme jord. Har ikke vi noe plass for hverandre i hverandres hender? Hadde vært kjekt å gå med deg igjen?

Vi har gått langt unna hverandre. Vi lever på hver sin kant nå. Det var jo ikke det vi ønsket mellom oss. Det er ikke sånn at jeg har ikke noen andre. Jeg har det, men plassen din er tom. Ingen av oss vender tilbake til den tiden da vi ble kjent. Vi ga oss opp ganske tidlig. Det ser ut som om vi er fremmede for hverandre. Det er faktisk sånn det er. Man hilser jo på fremmede også. Vi er kanskje fremmede heller. Jeg vet ikke hva vi er for hverandre nå.

Hvorfor sitter jeg her og skriver. Kanskje det er fordi å sette ord på alt det vonde og kanskje lette mitt hjerte. Det er kanskje det. Eller kanskje mest av dette er mitt farvel til deg eller kanskje det er en invitasjon til deg i mitt liv igjen. Jeg trenger egentlig å sette en koma her, men kanskje det viktigste jeg trenger er et punktum. Jeg vil runde det på denne måten.

 

Det som var, kanskje vil aldri vende igjen tilbake??

14.11.2013

 

بې ګناه چې ګنهګاروي هغه زه یم.
بې له درده چې بیمار وي هغه زه یم.
دمطلب یاران ښو هر طرف ته ګورم.
بې مطلبه چې دې یاروي هغه زه یم.
بې دنیا خلک دنیاځان ته راخپل کړي.
په دنیا چې بې دنیا وي هغه زه یم.
ده دنیا خلک ښو ټول مسافر ګرځي.
په خپل کور چې مسافر وي هغه زه یم.
هر طرف ته خلک ګورم چې موسکا کړي.
چې موسکا یې هم ژړا وي هغه زه یم.
یارانې دې په ما ډیرې کانې ووکړې.
چې بې قدره قدردان وي هغه زه یم.
شیرزاد وایې غریبې له خپلو بیل کړم.
غریبي چې مالداري وي هغه زه یم. صفت الله شیرزاد

Dikt på morsmålet sitt... :D

I smilet hennes var fred



                                                  I smilet hennes var fred.

Jeg visste ikke fra hvor hun kom hit. Hver morgen før sol oppgang kom hun løpende hit. Tynne armer og tynne beine hennes var vitner til at hun var veldig fattig. Det blonde lange håret hennes var alltid delt på midten og lå på ansiktet hennes som rim på blomster. Om morgenen kunne man se ansiktet hennes, men seinere på dagen var det vanskelig å se det. Hvis du hadde sett ansiktet hennes, så tror ikke jeg du hadde kjent henne.

 

Mamma se på spøkelse sa ??ei lille jenta??. Folk som var rundt omkring lo. Nei, det ikke er spøkelse, det er et menneske.

Lille jenta var ikke skyldig. Fordi ansiktet til Mariam var så støvete at man kunne ikke se det engang. Bare når vinden blåste håret hennes, så kunne man tenke at det sto et menneske der.

 

Sola hadde stått opp og skinte på dalen. Det blåste litt og alt var stille og i fred. Det var fortsatt kaldt. Sola hadde ikke blitt så varm enda og Mariam hadde hender fortsatt i lommen. Hun så på biler som kom fra hver side. Hun ble glad hver gang hun så noen biler, men etter hvert var tankene hennes et helt annet sted. Hvor? Hun var helt borte i tankene. Så borte hadde jeg ikke sett noen før.

Øynene til Mariam ble fulle av tårer. Man kunne se tårer helt klart i hennes øyne. Hver tåre hennes falt ned over skinnet og det forklarte en hel historie. Hun prøvde å ta bort støv fra ansiktet hennes med den lang armede genseren.

Har ikke du hjem? Mariam tok hender foran munnen sin og begynte å hoste. Jeg har hjem.

Jeg kom bort til Mariam. Fryser ikke du? Mariam pekte bort mot et bål. Flammen gikk av bålet helt opp og når man så det, så tenkte man at flammen ville ta hevn av noen. Hva med bålet? Det er jeg som har fyrt på det bålet og jeg varmer meg der, når jeg fryser.

Jeg tok av hansker og ga det bort til henne. Jeg så bak og ingen så meg.

Mariam tok bort støv fra ansiktet. Det store svarte øyne hennes gikk rett på hjertet. Jeg ville si henne masse, men tiden var for kort.

Mariam ble glad og gikk bort til bålet. Jeg ville rope etter henne, men klarte ikke. Hvert skritt av henne fanget meg fast i hennes hjerte. Jeg hørte at hjertet mitt begynte å slå raskere og raskere. Jeg kom etter henne. Mariam sto ved bålet. Hun så på meg og smilte i det hun så ned. Smilet hennes fortalte meg alt, men jeg ville vente litt til.

Sol nedgangen var ganske nær. Trafikken ble og mindre og mindre. Mariam satt ned ved bålet og borte på veien kunne man se en bil. Skyer kom over himmelen og det så ut som om Mariam ville hjem.

Bilen på veien ble nærmere og Mariam ble glad. Bilen var veldig fin. Mariam plutselig løp ut til veien. Bilen kom ut i svingen og støvet steget opp. Det blonde håret hennes ble dekket av støv, men hun brydde seg ikke.

Det begynte å bli mørk. Jeg og Mariam sto der og var borte i øyne til hverandre. Vi var stille. Alt var stille. Jeg følte meg trygt. Mariam smilte og i det smilet så jeg fred. Jeg ville ta hånden hennes, men hun hadde den i lomme. Jeg ville si noe til henne, men klarte ikke hvordan. Jeg ville spørre henne noe, men tiden var for kort.

 

Mariam begynte å gå. Jeg sto der som en stum. Jeg ville rope etter henne i det regnet begynte. Sekund om sekund ble den mer og mer. Jeg var borte i meg selv. Jeg så etter henne og hun forsvant i svingen. Hver dråpe av regn slukket bålet. Jeg ble alene og Mariam forsvant som snø i våren. 

Det fineste som fins

                                                       

    

 

 Det fineste som fins.

Hun dyttet meg. Jeg falt, mens jeg så på henne. Jeg smilte og Julie sto på kanten borte ved elva. Jeg ropte på henne du. Hun snudde seg i det hun ruslet. Var det så mye hat eller kraft i stemmen min? Jeg vet ikke. Kanskje hun vet det? Hvem vet? Ingen vet det.

Det så ut som om hun var ganske lei. Ja, kanskje det. Hun hørte da jeg skreik. Hun kom løpende og sto der og skjelvet. Hvorfor det? Var det fordi, hun var redd for meg? kanskje det, men jeg har ingen peiling.

Sola skinte. Alt var vakker. Det var fred overalt. Men i det øyeblikket jeg så på henne, forsvant alt fred og lykke. Himmelen ble overskyer. Det var noe med denne dagen. Hva var det egentlig? Det kan jeg lure på, men tror du jeg kan finne svar? Ja, kanskje det.

Er det sånn det skjer, når man faller for noen? Jeg vet ikke. Kanskje du vet det sikkert. Julie sto der fortsatt. Hun så på meg, mens jeg var på vei ned. Hun smilte og jeg så bak. Det fineste som fantes, var smilet hennes. Jeg stoppet midt i veien og fant ingen vei å gå. Hvor skulle jeg hadde gått da? Til høyre, venstre, bak eller foran? Kanskje ingen vei. Det var jo fredelig å stå der, mens hun smilte.

Det fantes veldig mye fred og skjønnhet i smilet hennes. Jeg prøvde å se ned, men øynene ikke ville. De var jo så betatt av smilet hennes, som et barn er betatt av moren sin! Hva var det egentlig som skjedde med meg lurer jeg fortsatt på.

Det begynte å blåse. Trærne beveget på seg alle veier. Det var litt varmt og hun hadde på seg stripete t-skjorte. Den var så fin og passet smilet hennes. Resten av kroppen hennes var ubeskrivelig. Det lange brune håret hennes gikk alle veier, men mest på høyre siden av ansiktet. Det var som når halv månen er under skyer. Gud, det var vakkert.

Gud, hvorfor så mye skjønnhet? Var det for å fange andres blikket? Var det for å drepe noen andre eller var det bare for hennes selv? Hvorfor skal jeg ikke lure på det, når hun dreper andre med det? Jeg er jo også, som alle de andre.

 

Julie kom løpende. Hun skreik og så i øynene mine som var fulle av sorgen fulle tårer. Hun smilte, mens hun gråt og jeg falt virkelig ned i fred?..

Du er ikke min, men jeg er din

                                            Du er ikke min, men jeg er din:

Du er ikke min kropp. Du er mitt liv. Uten deg er jeg død. Død er død og kan ikke gjøre noe. Du er livet mitt og skjønnhet i livet mitt. Når du er lei, vann er uten smak. Maten er også uten smak og søvn er også lei.

Du er ikke sjelen, men du er stråler i sjelen min. Når du er lei, da har jeg også sjel i kroppen, men veldig urolig. Den kan ikke være konge over alle deler av kroppen. Regnbue blir også på øyne. Ørene mine blir også halv døve. Hjertet dunker også veldig.

I virkeligheten er ikke du min, men det er jeg som er din. Fordi jeg ikke kan gjøre noe. Jeg er som sovnede person. Sovnede person gjør ting i drømmen, som i virkeligheten er falske og uforståelig. Men i drømmen tenker personen at det er han som gjør det og gjør det med egen vilje. Men når man våkner, ser man at det var ikke noe sant. Tenker at han gjorde ting veldig godt. Etter døden kommer vi til å skjønne hvordan det var å gjøre ting med vår egen vilje.

Men du er ikke min. Det er jeg som er din. Det er fordi ingenting kan jeg gjøre med min egen vilje. Ting som jeg gjør med min egen vilje, angrer jeg på etterpå. Men hvis jeg var i min egen kontroll, da hadde jeg ikke gjort noe. Nok, jeg har skjønt at det er ikke du som er min. Det er jeg som er din. Det er fordi, du går ikke etter meg. Det er jeg som går etter deg. Når du gjør noe, så angrer ikke du over. Når du gjør noe, gjør ikke du det med min vilje, men med din egen vilje. Så du er ikke min, men jeg er din.

Jeg har bare så mye kontroll at jeg ikke gjør noe galt, men av og til gjør jeg det. Det gjør jeg, når du er lei deg og sur. Både min kropp og sjel blir uten kontroll. Så du ikke er min, men det er jeg som er din.

Men en ting er helt klar. Når jeg blir helt hundre prosent din, så kan jeg kalle deg for min. Jeg skjønner at det er ikke du som er min, men jeg er din. Men så langt er ikke du min, det er jeg som er din.

 

Venter på den tiden når du blir min og jeg blir din. 

Sorgene på hjerte

                                                                       Sorgene på hjerte:

Stille puster alle. Himmelen sover også i tåken. Så stille høsten har blitt, hvis dette er høst.

Uten en lyd. Uten en lys ligger husene, alene tett med hverandre, røde og svarte i år etter år langt borte fra alt.

Det var virkelig morgen, men ikke på husene. Det var helt stille, så stille at alle hadde forsvunnet med skrikende flom. Hvit og svart. Der inne tråkket hvit og svart. Lys og mørk tråkket frem og tilbake der inne. De tråkket med sorgene på hjerte.  Alle prøvde å komme frem, men ingen fant veien. Sorgene stukket ned som landminer i hjertene.

Vinden prøvde å gå over dem alle svarte takene. Den prøvde å være sterk, så sterk at den ville ta med alle. Den prøvde å være blåsende.

På bakken var det mange. Det var mange på bakken. Mange danset med et stort smil. Mange gråt med øyne fulle av tårer. Det gråt så mye at man tenkte det var regn av tårer. Minene gikk av i hjertene der inne i mørke. Der gikk alle med sorgene på hjerte.

Uten smil. Uten glede og uten å vite.

Uten smil, gikk alle. Men hvor lenge?

Uten glede alle. Men hvor lenge?

Uten lys overalt. Hvor lenge?

 

Høsten sto stille. Så stille at ingen trodde det var høst. Husene sto stille, så stille at det fantes ikke liv. Denne høsten kom med sorg. Denne høsten kom uten smil. Denne høsten kom uten glede. Denne høsten tar med seg smil. Denne høsten vil gå med glede fra alle. Så stille denne høsten har blitt. 

Stillhet

Det du gjør er ditt valg.

Det du lytter til er ditt ønske og stillhet.

Din stillhet er din sterkside.

Din stillhet er din svakside.

Å være stille kan være greit,

men å være for stille, kan ødelegge din fremtid.

Stillhet er både din venn og din fiende.

Din fiende kan være din venn,

og din venn kan være din verste fiende.

Det å være stille betyr ikke at man er redd for å si noe.

Men det viser frem hvor dyktig og forsiktig du er.

Hvis du ikke kjemper for din rett,

må du ikke klage over andre heller.

Ditt liv, ditt valg.....

 

 

Jeg ønsker at sannheten hadde en tunge

          

Jeg trodde det var alt, men det var bare halvt.

Jeg trodde alt var over, men det var begynnelsen på alt.

Når alt har kommet frem, ble alle stille, stille.

De skylder på hverandre som de ville.

Jeg kom fra en brennendejord.

En jord hvor det brenner overalt.

Hvem har tent på fyren?

Hvem kan jeg spørre?

Hvem kan jeg skylde på?

Hvem kan jeg gråte til?

Hvem skal jeg smile til?

Hvem skal jeg hate?

Hvem skal jeg elske?

Å spørre noen, får du straff.

Å skylde på noen, får du straff.

Å gråte til noen, tørker ikke de tårene dine.

Å smile til noen, bryr de seg ikke.

Å hate noen, blir du verste person.

Å elske noen, får du straff.

Hva er det? Hvorfor er det? Hvem har gjort det?

Er ikke det sånn at vi skal bry oss om hverandre?

Er ikke det sånn at vi skal smile til hverandre?

Er ikke det sånn at vi skal elske hverandre?

Er ikke det sånn at vi skal vise motstand?

Er ikke det sånn at vi skal lette sorgen?

Vi har jo en fellesmåne.

Hvorfor skal noen ta mer enn andre?

Vi har jo en felle solstjerne.

Hvorfor skal noen ta mer enn andre?

Vi har jo en felles jord.

Hvorfor prøve vi å ødelegge den da?

Det triste er å se at dine egne og de som er rundt deg tenner over deg.

Jeg har kommet så langt at jeg kan forstå hva som er meninga med livet. 

 

Jeg ønsker at sannheten hadde en tunge..........

 

Vakker du



Du sovet veldig rolig som en engel. Du var så vakker, at hele rommet strålte. Din høyre arm lå på sengekanten. Jeg måtte skrive noe på din vakker og lys håndflate. Jeg skrev to korte setninger på din vakker og lys håndflate. Når du våkner, så kan du lese dem. Når du har lest dem, så kan du komme til meg i drømmen, og fortell meg, hva kan de to korte setninger kan bety i mitt liv og min fremtid. 

Regn falt med sinnet



                                                          Regn falt med sinnet.

Regn falt med sinnet. Himmelen var også ganske sint og lyne lyste opp hele byen. Hele byen var under egen storm regn. Det så ut at den var sint at sinnet av hele året skulle gis bort på en natt.

I rommet var det en kysst og opp på kysten var det et stjernelys. Lyset ga stråler til hvert hjørne på rommet. Rundt stjernelyset var det mygg. Noen av myggene lå døde under lyset, men resten ville ikke lære av de døde mygg. De gikk rundt og rundt og hadde lagd et drama. Abid lå i sin seng på høyre side. Ansiktet hans var mot veggen. En av døtrene og en av sønnene hans lå nede på gulvet. Konen hans og yngste sønnen hans lå i en annen seng. Barnet sovet, men mamma gråt sakte, sakte.  Abid hørte lyden av gråt til konen sin, men han latet som om han ikke hørte noe. Abid stirret på veggen. Enten så viste han konen sin at han sov, ellers så lurte han seg selv med at han sovet.

Himmelen bråkte fortsatt ute. Regn kom ned til bakken med full fart fra himmelen, og lynet hørtes fortsatt.

Abid var fra en vanlig familie. Han hadde seks søsken, men han selv var den tredje. Han hadde vært på skole til 10. klasse. Etter 10. klasse fant han seg en jobb på biblioteket. Etter hvert fant han seg en annen jobb i en metallfabrikk.

Eldste sønnen hans Tariq var veldig smart på skole. Hvert år hadde han topp karakter i hele skole. Han var ganske flink å arbeide i pc også. Han ble venn med noen dårlige folk, og han selv begynte å gå på feil vei med dem.

En natt kom ikke Tariq hjem. Abid leitet etter ham veldig mye, men fant ham ikke. Dagen etterpå kom Tariq hjem selv, og faren var veldig sint på ham. Han slo til Tariq litt, men Tariq sa ikke noe om hvor han hadde vært i går natt og hva han hadde gjort. Men etter hvert ble han borte også om dagen noen ganger.

Noen dager seinere fant Abid ut at Tariq hadde ikke vært på kontoret i mange dager. Tariq hadde fått psykiskproblem. Tariq hadde ikke vært hjemme i noen dager heller. Mammaen hans var veldig lei seg og savnet han mye. Men en natt fikk moren hans melding fra Tariq.

??Mamma! Jeg reiser og etter i dag vil jeg ikke komme hjem igjen, og dere må ikke leite etter meg??

Abid ringte flere ganger etter sønnen sin, men han svarte ikke. Han sendte også meldinger, men fikk ikke svar. Faren hadde spurt ham flere ganger hvis du har noe problem eller vil gjøre noe, så si ifra til meg. Jeg kan hjelpe deg. Men du må ikke gå på feil vei og ikke gjør ting som gir vondt både til deg og dine.

Regnet etter en stund kom med sinnet igjen. Lynet bråkte fortsatt. Storm hadde også kommet med regn denne gangen, og inne på rommet lyden av gråt hørtes ganske tydelig. Lyset var også nær til å slukke seg, og rundt lyset lå det døde mygg. Abid lå i senga fortsatt og stirret på veggen. Det var lite, lite lys på veggen. Tårer gikk ned mot puten fra øynene til Abid.  Rett på veggen så ham bildet av faren sin.  Bildet snakket og sa ?? Hva vil du???

Abid sa til bildet ?? Jeg vil leve mitt eget liv??.

 

Abid så sin fortid på veggen, som om noen ser film på kino. Tårer gikk ned. Lyset hadde slukket seg. Mygg var også borte. De som var døde lå fortsatt rundt lyset. Ute, bråket av storm og regn hadde blitt enda mer. Lynet falt overalt. Inne på rommet gråt konen til Abid. Det så ut som om alle var i et veldig dypt sorg. 

Det vil ta slutt en dag

                                                      Det vil ta slutt en dag

Klar eller ikke, en dag det vil komme til en slutt uansett. Det blir ingen flere soloppganger. Det blir ingen flere minutter, timer eller dager. De blir borte for hele livet. Du kommer til å skrike, og rope etter dem, men de ikke kan snu seg tilbake mot deg. Du kommer til å bli så ensom at ingen på denne jordkloden har noen gang vært.

Soloppgang er lei av dere nå. Minutter er lei av dere nå, timer og tilmed er dager lei av dere. Vi bor på den samme jordkloden, men på den ene side er det sol. Sola skinner og er soloppganger. Men på den andre side er det ingen soloppgang. Der skinner ikke sola. Er ikke det urettferdig?

Alle de tingene du har samlet, enten verdsatt eller glemt, vil passere til noe som helst. Din rikdom, berømmelse og verdslige makt vil skrumpe til irrelevans. Det vil ikke spille noe rolle, hva du eier eller eide. Din bitterhet, frustrasjoner vil til slutt forsvinne bort. Dit håp, ambisjoner, planer og oppgavelister vil komme til å utløpe. De som seiret og tapt, og som syntes en gang at det var så viktig vil visne bort. Det vil ikke spille noe rolle. Sidene av sporene du bodde på vil ta slutt. Det vil ikke være noen mere spor. Det kommer ikke til å spille noe rolle om du er vakker eller strålende. Selv din kjønn vil være irrelevant. Så hva ville saken være da? Hvordan verdiene av dine dager vil måles? Saken vil ikke være hva du har kjøpt, men hva du har bygget. Ikke hva du har, men hva du ga. Saken vil ikke være din suksess, men betydning av din suksess. Saken vil ikke hva du har lært, men hva du lærte, og hva du lærte bort. Saken vil være enhver handling av integritet, medfølelse, mot eller offer som beriket. Myndighet eller oppfordret andre å etterligne ditt eksempel. Saken vil ikke være om din kompetanse, men dine karakterer. Saken vil ikke være hvor mange mennesker du visste, men hvor mange vil føle et varig tap når du er borte? saken vil ikke være dine minner, men minnene som lever i de som elsket deg. Saken vil være hvor lenge du vil bli husket, av hvem og for hva..

Å leve et liv som telles ikke, vil skje ved et uhell? Det er ikke et spørsmål om forholdet, men ved valg? velg å leve et liv som telles. Et liv som telles ikke, har ikke vært et liv.

 

Folk skryter av himmelen, men de har glemt sine hager som er fulle av blomster. Da jeg løftet opp hodet, så jeg en himmel full av blomster. Blomster som ingen andre har noen gang sett. Denne himmel var mitt vakre land. Så ble jeg nysgjerrig hva er det som skjer her? Brudene blir enke, og barn blir foreldreløse her. Når jeg ser på øynene til barn, kvinner, så renner det ned blod av mitt hjerte. Jeg sier til dem`? hva det er og hvorfor skjer dette??? De sier med et lav stemme til meg. Min bror, min venn de har ødelagt alle hager fulle av blomster. Den ene sa ??min kjære venn??, hvorfor er ditt hjerte så fullt i dag? Jeg svarte på en sånn måte. Hele landet gråter med røde øynene i dag. Mødre går rundt i byen og tigger for at barnet skal få noe å spise. Ingen tenker på de røde øynene som er fulle av tristhet. De lager slåtter til seg selv, og glemmer alle andre. For en forferdelig verden det er.

Et liv uten alle



                            Et liv uten alle:

Det er et liv uten far og uten mor,

Det er et liv uten venner og uten sitt hus.

Det er andres hus,

Andres land og andres veier.

Det er et liv uten alle,

et liv uten sin søster og sin bror.

Det er et liv uten sitt land og uten sin vei.

Det er et liv fullt av håp og fullt av ønske.

Det er et liv uten av alle det viktigste man trenger.

Du vet ikke hvem du er



                            Du vet ikke hvem du er:

Du vet ikke hvem du er,

Du er dronninga for hele blomsterhage.

Kanskje det er tusen vis av blomster i hagen,

Men du er den vakreste blomst i hele hagen.

 

Du vet ikke hvem du er,

Du er smilet på de triste ansikter.

Når det blir triste skyer i himmelen,

Du er den månen som kommer ut gjennom av de triste skyer.

 

Du vet ikke hvem du er,

Du er tårer til dem alle sorgfulle øynene.

Når det kommer triste ord på leppene mine,

Jeg smiler og du er grunn til det smilet.

 

Du vet ikke hvem du er,

Du er navnet til de alle knuste hjerter.

Når tankene mine blir lukket i ensomhet,

Du er den rennende flommen av tårene mine.

 

Du vet ikke hvem du er,

Du er den stillhet som hjerte har,

Jeg har jo hørt på mange sanger,

Men du er den sløvende lyden av fløyten.

 

Du vet ikke hvem du er,

Jeg vet ikke hvem du er.

Jeg i deg, du i meg kom som,

Jeg er kropp, du er sjel, men du vet ikke enda det.

 

Du vet ikke hvem du er,

Du er den helt runde månen av femten dager.

Det er mye mørk i verden,

Du er lyset i hele verden.

 

Du vet ikke hvem du er,

Du er den prinsesse som kommer i drømmene mine.

Jeg har skrevet mange navn på et ark,

Det navnet som gjør hjerte rolig er det ditt.

 

Du vet ikke hvem du er,

Du er den bråkete vind i vinter.

Du er den kommende lys i livet,

Du er drømmen til han stakkars som venter på deg.

Sifatullah

Jeg vil være borte

                                            Jeg vil være borte

 

 

En dag vil jeg la verden og vil aldri komme tilbake.

Du vil gråte når du tenker på alt vi gjorde.

Du vil savne meg når du sitter alene,

Det vil ikke være mer meg som kan

Irritere, erte, eller å få deg til å le og smile.

Da vil du si en unnskyldning.

Og de dummeste tårene kommer til å renne ut av øynene.

Men, jeg vil være borte

Lang så lang for alltid.

Du kan nyte av det du gjorde.

Det du har sagt.

Det du skjulte

Den sorgen du ga meg.

Du kan nyte det så mye du vil.

Før jeg lukker øynene for alltid.

Du stoppet midt i veien



                                                  Du stoppet midt i veien:

Jeg ødelegger huset. River familier fra hverandre. Jeg ødelegger vennskapet til alle, og det er bare begynnelsen.

Jeg er mer kostnadskrevende enn diamanter. Mer kostbar enn gull. Sorgen jeg tar er et høyt fjell, som Himalaya. Hvis du trenger meg. Husk jeg er lett funnet. Jeg bor rundt deg, i skolen og i byen. Jeg bor med de rike, og lever med de fattige. Jeg lever nedover gaten, og kanskje naboen.

Min makt er kjempe sterkt. Prøv meg, skal du se. Hvis du gjør det, kan du aldri være fri. Bare prøv meg en gang, og jeg kan la deg gå. Prøv meg to ganger, og jeg vil eie deg og din sjel.

Når jeg har deg, da vil du stjele, og du vil lyve. Du gjør hva du vil for å føle deg høy. Det er normalt. Du prøver å finne gleden og å føle den i armene mine. Du vil lyve til moren din, og du skal stjele alt fra faren din.

Når du ser deres tårer, bør du føle deg trist. Du glemmer din moral og hvordan du ble reist. Jeg vil være din samvittighet. Jeg skal lære deg å gå mine eller dine veier.

Jeg tar alt fra deg. Ditt utseende og din stolthet. Jeg vil være med deg alltid, rett ved din side. Du vil gi opp alt.

Du vil gi opp alt. Din familie, dine venner, dine penger, og du vil være alene og ensom. Jeg tar og tar til du har noe mer å gi.

Når jeg er ferdig med deg, vil du være heldig å leve. Hvis du prøver meg, blir det advart og dette er ingen lek. Hvis du får sjansen, vil jeg gjøre deg gal. Du vil rive kroppen. Jeg skal kontrollere sinnet. Jeg eier deg helt og din sjel blir min.

Marerittene jeg skal gi deg mens du ligger i sengen. Stemmene du hører fra inni hodet ditt. De svett og de visjoner du vil se. Jeg vil at du skal vite at disse alle er gaver fra meg. Men da er det for sent, og du vet i ditt hjerte, at du er min. vil skal ikke dele dette. Du vil angre på at du prøvd meg, og du har gjort det alltid. Du kom til meg, ikke jeg til deg. Du begynte med dette alt, og ikke jeg. Du visste at dette kommer til å skje, så hvorfor stoppet du midt i veien? Du kunne ha sagt i begynnelsen og da kunne du bare gå den veien du like og ønsket. Hvis du kunne leve den dagen over, hva ville du har sagt? Jeg ville være din prins og du min prinsesse. Jeg ville gå med deg den veien du absolutt ville. Nå som du har funnet meg igjen. Hva vil du gjøre igjen? Vil du prøve på meg igjen eller? Det er alt opp til deg. Jeg kan gi deg mer elendighet enn ord kan fortelle.

Kom og ta meg i hånden, og la meg gå ved din side.

Vi bor på samme jord fortsatt



 

Det har vært ganske lang tid. Den har vært ganske lang gang på gang. Du har reist ganske så langt. Jeg ønsker bare å fortelle deg at jeg ønsker å se deg. Jeg vil føle hvordan det er å være sammen med deg. Hvordan det føles å sitte ved siden av deg. Hvordan det føles å gå sammen med deg? Hvordan det føles å holde hånden din i min hånd? Hvordan det føles å være i armene dine? Du har alltid vært i mine tanker, med meg og i meg. Du er ikke foran øynene mine, men du er i mine øyne. Jeg vil fortelle deg at mine øyne føler ensomhet, fordi de ikke kan se hva de ønsker å se. De venter på deg hele tiden. Du var i mitt hjerte og jeg føler at du fortsatt er der. Men se på meg da, hvor nær jeg holder deg med meg, faktisk i meg. Men jeg kan ikke fortsatt røre deg. Det er ikke lett å leve. Jeg ønsker at du skal være nær med meg. Jeg vil at du lukker meg i ditt hjerte.

Min kjærlighet er som månen. Jeg kan alltid se. Jeg kan alltid føle. Jeg vet at hun alltid holder øynene på meg. Fordi vi er fortsatt på samme jord. Herregud, hva er en kjærlighet? Hva er en skjebne? Du ser at jeg er døende uten henne. Du ser hvor ensom jeg er uten henne. Gud, hvis du ikke lar henne vite, så vennligst la meg være med henne, slik at jeg kan være med henne. Sånn at jeg kan se henne i øynene. Holde henne i hånden og si at hun er den eneste som ikke er i livet mitt. Hun er den eneste som har gjort livet mitt så vanskelig, fordi hun er så langt unna. Jeg vil fortelle henne at jeg har alt unntatt henne. Jeg ønsker ikke noe annet, fordi jeg ønsker deg mest. Hun er det største ønske. Du er den drømmen, som jeg drømte mest i livet mitt. Det kan ikke være fred, som en fred i hennes armer. Det ikke kan være noen gang en slik skjønnhet som skjønnhet i hennes øyne. Du vet jeg føler at jeg ikke kunne si det bedre enn mine øyne kan.

Beklager at jeg klager, men du visste hvor mye du betydde for meg. Hvis du ikke hadde visst, da hadde det vært noe annet. Jeg vet at du alltid vil at jeg skal være lykkelig. Spør du meg, hva er lykke? Så får du svar at min lykke var deg. Du lærte meg alt, men det eneste som du ikke lærte meg var, hvordan det er å leve uten deg. Jeg vet at du er der et sted, og du vet at jeg savner deg. Når jeg savner deg, så er jeg ikke fornøyd. Fordi du vil at jeg skal savne deg. Fortell meg hvem som skal ta denne skylden? Fortell meg hvem skal jeg fortelle det til? Fortell meg hvordan skal jeg leve med alle disse spørsmålene? Det er mange morsomme ting der ute, men jeg er redd for å gjøre det. Fordi da kan du gå bort fra tankene mine.

På slutten vil jeg bare fortelle deg at du kommer en dag tilbake. Kom tilbake å gjøre meg i livet. Du trenger ikke å være så langt borte?

En drøm uten å vite hva det var.



                                                               En drøm uten å vite hva det var.

02:39. Du kommer gjennom døren. Du ser at det er folk der inne. Du kommer og stopper ved den første trappa trinn. Du føler at det er kaldt. Hender er inne i jakkelommene dine. Det begynner å bli mørk ute, og snøen faller helt fritt.  Det kommer enda flere folk gjennom døren. Det ser ut som om det var en vei som gikk til togstasjon. Plutselig ser du til høyre. Hvem er det som sitter der så stille? Sitter på trappestang. Hender i lomme. Høreapparat har hun også på. Jeg tror hun hører musikk. Skal jeg rope på henne eller skal jeg la hun sitte der i fred? Jeg tror jeg gjør det. Hei du. Hun hører ikke. En gang til hei du. Nei hun hører ikke. Jeg må komme litt nærmere hun, så kanskje hører hun. Hva er det du gjør? Hun ser sakte opp. Det fine brune øyene hennes skinner. Det skinner som stjerner i himmelen.

Hun reiser opp og legger den ene hånden på skulderen din. Hun mumler på noe. Det ser ut som om hun vil si noe. Men så stopper det. Prøver igjen, men kommer ikke ord ut av munnen. Hva er det hun prøver å si da? Det blir mye bråk innen for døren. Hva er det de folk snakker om? Jeg kjenner det varme lufta som kommer ut av hennes munn. Det ser ut som om hun er veldig nervøs. Hvorfor skal hun være nervøs tenker jeg. Vi kjenner jo hverandre. Men, men ja det er lov å være nervøs sier jeg. Hun smiler sakte. Det ser ut som om hun ikke vil smile, men skjer det plutselig. Det fineste som finnes er smilet hennes.

Leppene hennes er røde. Røde som om hun har drukket blod. Nei, hun liker jo ikke det. Det er sikkert noe annet, ellers så er det på grunn av kalde. Det ble helt stille. Ingen av oss sier noe til hverandre. Bare ser på hverandre som om vi ikke har sett hverandre i mange år. Etter noen minutter snur hun seg. Se ut så vakker det er. Ja, det er vakker. Så snur hun seg igjen mot meg. Jeg blir også nervøs. Så nervøs har jeg aldri blitt. Jeg var jo ikke så nervøs da første gang jeg skulle møte henne. Men nå ble jeg nervøs. Hva er grunnen? Ingen vet det. Jeg prøver å si til henne at hun er som engel. Men ordene kommer ikke ut, eller jeg tørr ikke.

Håret hennes er fuktige. Har hun vært så lenge ute eller har hun dusjet akkurat. Nei, det har hun ikke. Håret hennes lukter som blomster i våren. Det lange håret hennes. Det ser så flott ut sier jeg sakte. Hun nikker, og sier takk. Uff, den fantastiske stemmen hennes gjør meg gal. Jeg har mye å si til hennes, men tørr ikke. Jeg ser på klokka. Oh, det er jo 02:39 på natta. Det er jo så seint sier jeg til henne. Ja, det er det. Skal vi gå videre eller skal vi stå her bare å se på hverandre som stumme? Jo, vi kan gjerne gå et annet sted hvor det bare meg og deg.

Hun holder hånden min. oh gud, det har jeg drømt om så lenge. Jeg ser på henne. Jeg føler meg veldig trygg nå. Føler hun seg trygg også eller tenker jeg. Skal jeg spørre henne om dette? Nei, jeg vil ikke spørre det. Kanskje hun synes at jeg spør for mye tenker jeg. Så jeg dropper å spørre. Vi går på gangveien. Det er bare vi to. Ingen andre ser jeg. Hun peker på en julestjernesom henger i parken. Det er så veldig lys i parken. Vi sitter oss ned på en benk. Prater med hverandre. Jeg skjønner ikke hva vi prater om, men vi gjør det. Jeg ser på henne. Hun ser på meg. Vi stirrer på hverandre. Jeg ser at hun fryser. Jeg tar av jakken min og ber henne at hun skal på seg jakken min. Først nekter hun å ta på seg jakken, men så sier ja takk. Så sier hun, du kommer til å fryse da. Det går bra. Hvis du har det bra, så har jeg det bra også sier til henne. Hun sier noe på engelsk som jeg ikke skjønte helt.

Plutselig sier hun noe, men gjentar ikke det. Hva var du sa spør jeg. Nei ikke noe så viktig. Hun reiser seg opp og går uten å si noe til meg. Hva skjedde nå da roper jeg etter henne? Hun ser ikke bak. Jeg sitter der på benken stille, og ser etter henne. Jeg kan ikke reise opp. Jeg prøver, men klarer ikke. Jeg ser bare på henne at hun forsvinner i svingen. Herregud den vakreste jeg har noen gang møtt i mitt liv. Jeg sitter der på benken helt til morgen lyset kom. Jeg reiser opp og går sin vei.

When I Dream. I Dream Of YOU.

02:39.... 13.12.12

De stjeler alt vi eier.

 

  De stjeler alt vi eier.

 

De dreper våre barn.

De brenner våre hus.

De stjeler vårt land.

De stjeler vårt hus.

De plager våre mødre.

De klager på vår mann.

Nå har det gått 10-11 år.

Fortsatt er de der og samler vår gård.

De ønsker en tredje verdens krig.

Fordi de ikke har blitt mett av første og andre.

La de være der så lenge de vil.

For å samle alt der de vil.

Det kan komme en dag at vi blir helt fri.

Da er det vår tur å smile og blid.

Nå er jeg så spent at 2014 skal komme.

Da får vi se hvilken plan lager de om igjen.

Det er så vondt å se på alt de gjør.

De knuser mitt hjerte for hvert barn som dør.

Gud er så stor at han ser alt vi gjør.

I dag er din dag, så bare husk at i morgen er min.

En stille vinterdag

 

             

             En stille vinterdag

En stille vinterdag, helt stille i øyne.

Dypblå frossen innsjø vann.

En stille vinterdag

Sprekker av gråt nå for kantene.

Stille og så stille, og så plutselig snøflak faller,

Og bryter isbreen ro.

Det gjør virkelig vondt

 

                                                               Det gjør virkelig vondt.

Det er fortsatt vinter, men det føles som høst. Fordi det er på den tiden alt blir annerledes. Blomster begynner å miste sin vakre lukt. Det er på den tiden blomster begynner å råtne.  Det er på den tiden blir de grønne farger borte. Det er på den tiden alle fuglene mister sin stemme. Dagene blir tunge, og lyset går bort.  Det er der man føler seg ensom, så ensom at ingen andre aner det.

Å møte deg var som våren. Hvert eneste sekund av livet mitt var full av glede. Hvert eneste minutt var fantastisk å se deg. Vi var ikke lei av å snakke med hverandre. Vi plagde hverandre, og det var det som gjorde oss sterke, og så glade i hverandre. Det var nesten ingen stopp i mellom oss. Alt var fantastisk. Øynene dine var som stjerner på himmelen. De vakre og pene øynene dine. Smilet ditt å herre gud. For et fantastisk smil. Et smil som det fineste som fintes.

Vi hadde jo ingen planer for å forandre oss. Jeg hadde jo ingen, og ikke du heller. Men hvorfor ble det sånn plutselig? Vi svarte til hverandre på mobil, skype, facebook, så fort så mulig vi kunne. Nå venter jeg på en hei i mange timer fra deg. Det gjør jo vondt. Det merker jeg veldig godt. Jeg trodde jeg var ikke forelsket i deg på ordentlig, men jeg føler det nå at jeg var det og er det fortsatt. For det gjør så forferdelig vondt å sitte her alene og å ikke snakke med deg. Nettene har blitt veldig tunge og lange. Søvnen har forsvunnet seg.

Smilet ditt var mitt smil. Du gjorde dagen min lyst. Alt gjorde jeg med glede. Alt så kjempe vakkert ut. Nå som du ikke har snakket med meg i tre dager litt på sånn ordentlig du gjorde før, føles det som 300 år. Jeg sverger at det gjør kjempe vondt å tenke på all den tiden, da vi snakket sammen i mange timer hverdag. Jeg visste ikke at det skal skje så fort. Men det skjedde det på ordentlig.

Folk snakket om at det gjør vondt å savne noen, men jeg trodde ikke på det. Jeg trodde det var ikke så vanskelig, men nå har jeg skjønt virkelig hvor vanskelig det er å savne noen man er veldig glad i. Særlig den personen som man ville gjøre alt for. Du aner ikke hvor mye vondt jeg har hatt i de tre siste dager. Du aner ikke det. Du forteller meg ikke hva som har skjedd. Og det gjør meg enda trist og lei.

Vi hadde det jo kjempe hyggelig og koselig sammen. Alt vi gjorde, gjorde vi med glede. I dag er den gleden sorg for meg. Å sitte alene her uten å snakke med deg føles det som om jeg har mistet alt jeg hadde i livet. Jeg lover deg at jeg skal kjempe for deg til den dagen jeg lever. Og håper at jeg finner deg og den gleden igjen.

 Du var og er solen min fortsatt. Det er ikke for seint å si hei igjen. Den solen gikk ned ganske fort, men jeg håper at den kommer opp igjen. Sånn at dagene våres skinne igjen. Håper du er glad uansett hvor du er og hva du gjør. Takk for alt du gjorde. Gud være med deg.

Du er så vakker

 

Du er så vakker.

Vakker som en måne.

Du er så vakker.

Ikke på grunn av ditt smil.

Du er så vakker.

Ikke på grunn av klesstilen din.

Du er så vakker.

Ikke på grunn av feilfritt håret ditt.

Du er så vakker.

Fordi du er deg.

De pene, og glitrende brune øyene dine.

De er som stjerner i himmelen.

Smilet ditt er perfekt.

Jeg finner ikke noe feil i smilet ditt.

Det fuktige håret ditt.

Det lukter som blomster i våren.

Folk drømmer om prinsesser.

Men, du er mere en enn prinsesse for meg.

Jeg er kjempe glad i deg.

Smilet ditt lyser dagen min.

Det var derfor jeg falt for deg første gang du smilte til meg.

Savner deg




Da du lå i kiste, så vakker som en blomst.

Hele kiste strålte, som en himmel full av stjerner.

 

Da plutselig tid kommet, og kiste di skulle luftes.

Det der skjønte jeg at nå virkelig jeg mister deg.

 

Den dagen som har gått, var virkelig domme dag.

Hele huset var tomt, som en himmel overskyer. 

14.11.2012

Første gang jeg så deg

 




Da jeg først så deg.

Jeg la merke til de vakre pene øyene dine.

De var svært pene øyene.

Så blå de var.

 

Du møtt meg først, som om jeg var din neste.

Hjertet mitt begynte å slå raskere og raskere.

Blod i kroppen min strømmet gjennom.

Gjennom kroppen min med en veldig høy hastighet.

 

Jeg kommer aldri til å glemme den dagen.

Den dagen jeg først så deg.

 

Ka synes du om diktet mitt?

Da har jeg skrevet dikt på morsmålet mitt

Overskrift er : I din sorg.

 

Da var diktet ferdig. Handler om landet mitt. Skal oversette dette til norsk seinere. Litt fortidlig akkurat nå.

Mitt hjerte



                                           Mitt hjerte:

Det er ingen som kjenner min nød, ingen jeg stoler.

For hva skal jeg gråte, le, dø, og lever i dag?

Jeg og denne troen, sorgen av svikten min, og dette ønskefull.

Jeg kan ikke gjøre noe, og ordene av følelser, hvis jeg bare kunne si.

Mitt hjerte, det var våren, og det var denne sesongen av komfort.

Men jeg kan ikke fly lenger. Jeg vil vite hvem skal jeg si?.

Selv om jeg er rolig og kan ikke huske en sang,

Likevel hele tiden, vekker noe i mitt hjerte at jeg skal si.

Åh, jeg husker godt dagen da dette buret ble brutt,

At ensomhet er borte, min glede, synger jeg bryr meg unna.

I øynene til min bok hvis du leser stjernene,

Det er bare en fortelling fra mine uendelige drømmer.

Jeg er en skrøpelig pinne som skjelver i luften hver gang,

En afghansk sønn som kan si hvor han trenger å si.    Sifatullah 28.09.2012

Les mer i arkivet » Juli 2016 » September 2015 » Juli 2014
hits