sifatullah92

                            Der sola aldri skinner:

Det var 1996. Det var skyting over alt i landet. Det var blod og skrik på alle gatene, men mest på de tomme gatene. Blod rente som en elv. Folk måtte forlatte sine vakre hus og vakre hager. Folk måtte flytte for å overleve. Det smalte en bombe hvert femte minutt i overalt. Det var alltid et menneske som måtte dø for hver rakett som ble avfyrt/smalt. Det var jo forferdelig å se på. Eller hva?

Alle folk ville flytte. Noen har forlatt familie, sine vakre hager og sine vakre gårder osv. Mange ville ikke flytte. Hvorfor? Mange sa at vi er født til å dø. Ja, men så lenge vi kan vi må beskytte oss selv og hvis vi kan, så kan vi beskytte andre også. Vi måtte vekk der vi bodde, men kunne jeg virkelig flytte vekk fra mitt hjerte? Jeg var jo forelsket i det ødelagte landet, men det var ikke noe jeg kunne gjøre.

Jeg måtte forlate alt som de andre gjorde. Men jeg måtte ta med mitt hjerte, mine tanker og mitt alt. Alt var verdens herligste. Men en gang så jeg ei liten jente som hadde mistet et bein. Da jeg spurte ho, hvordan skjedde det? Hun svarte på spørsmålet mitt med en grinete stemme. Da hun fortalte grunnen, så rant tårene mine som regndråper. Det var den dagen jeg skjønte at verden er urettferdig. Verden er full av urettferdighet. Kunne jeg hjelpe hun? Nei, fordi jeg ikke kunne hjelpe meg selv. Og jeg var også urettferdig. Jeg var også full av urettferdighet. Var min selv viktig enn ho lille jenta? Du er jo også et urettferdig menneske. Du er jo full av hat og tristhet. Du kan ikke kalle verden urettferdig. Så bare hold kjeft munnen din og gå å sitte i et hjørne. La folk leve i fred som alle de andre. Men er det sant at alle lever i fred?

Kanskje hun jente tenker at jeg har sviktet hun, men det har jeg ikke jo. Hun aner kanskje ikke at hvordan det føles å sitte her å ha den lille jente i tankene. Nå har jeg blitt en stor voksen mann, men jeg har ikke glemt deg. Jeg ønsker et fint liv for deg uansett hvor du er og uansett hvilken familie du tilhørte.

Jeg ville aldri tilgitt meg selv om jeg kunne bestemme noe på den tida. Jeg ikke kan gjøre noe nå. Nå har det godt veldig lang tid. Og tiden kommer ikke tilbake og det vet du kanskje. Men jeg ønsker alt godt for deg. Håper du lever.

Jeg tenker ikke på døden hver gang jeg går ut av døren. Fordi jeg dør hver gang jeg tenker på ditt brakte bein og det er nok for meg. Hvor mange ganger kan man dø? En gang eller flere ganger om dagen? Jeg vil leve i trygghet og det vil alle. Jeg er helt sikkert på dette.

Du må vite at alt ordner seg, så ikke tenk på det. Men kan du bare tilgi meg vær så snill?

I 1996 kom vinteren i sommertid og høsten i vårtid. Du skjønner veldig godt hva jeg mener! De fine vakre blomster ble til jord. Hvert barn er en vakker blomst. Når vakre blomster blir til jord, så hvor kan vi få de vakre barn fra?

Vi bor på den nydelige jorda. Der sola aldri skinner.

Gud, være med oss alle. Sifatullah

                                       Kjærlighet gjør blind:

Kanskje det er feil å ta denne avgjørelsen å skrive dette brevet. Men du har tydelig vist meg at du ikke bryr deg om det jeg har å si. Jeg har hatt det fælt helt siden du dro.

Jeg vil gjerne snakke med deg face to face, men jeg forstår at du vil ikke det. For hver time som går, hvert minutt, hvert sekund, så blir jeg helt gal å tenke på det at vi to er ikke sammen lenger. Jeg vil la deg være, men bare gjør meg en tjeneste å det er å lese dette brevet.

Tenker du noen gang på meg? Har du like vondt som meg? Er du like ensom som meg? Tenker du noen gang på nettene, dagene eller da vi så på solnedgang og soloppgang sammen. Tenker du noen gang på oss? Eller har du glemt meg?

Jeg trodde jeg aldri kommer til å bli såret av ei jente. I begynnelsen var du bare en person jeg så ut med. Folk som visste om oss, skrøt av oss hele tiden. Men etter tid begynte jeg å føle et stikk i hjerte hver gang jeg så deg. Holdt rundt deg og i det minst kysset deg. Det var veldig deilig. Jeg tenkte på deg hele tiden. Du var som en tatovering på hjerte. Jeg kunne ikke tro det, men begynte jeg virkelig å få følelser for deg.

Jeg har aldri viste om mine følelser. Jeg gråt aldri. Ble aldri forelsket på ordentlig. Jeg trodde jeg var alltid den tøffe gutten. Alltid smilte med andre. Tenkte ikke på jenter. Kanskje jeg snakket alltid dritt om andre. Kanskje jeg var bare en dum og dust. Noen ganger så løp og snakket jeg med andre jenter. Noen ganger har jeg spurt meg selv. Er du trofast eller ikke?  Jeg var høyt på topp. Men så kom du!

 Da første gang jeg møtt deg, var du som en strålende sol. Du var en himmel full av stjerner. Månen lyset var null i forhold til deg. Du fikk meg til å gjøre ting jeg aldri skulle gjøre. Du fikk meg til å være høflig mot andre. Du fikk meg til å ta skolen litt seriøst. Husker du hver gang jeg møtt deg, så pleide jeg å gi deg tyggi? Husker du at vi snakket til 3 eller fire på natta? Du var mitt alt. Du er alltid i hjertet mitt uansett hvor du er. Av og til begynner jeg å gråte av å tenke på alle de gode stundene våre, og at det blir aldri noe mer de gode stundene. Husker du da vi snakket en dag om hvordan det er å gifte seg? Du smilte og sa ?? Jeg kommer aldri til å gifte meg??. Jeg lo veldig høyt og du ble litt irritert. Det føltes veldig godt da vi snakket om fremtiden vår. Jeg var veldig sikker på at jeg hadde funnet min største kjærlighet. Vi hadde ingen vanskeligheter og slutten.

Hvorfor valgte du å gå fra meg? Var det noen andre som ga deg mer enn meg? Var det noe han hadde som jeg manglet? Jeg har lest veldig mye at grunne til utroskap er at man ikke blir tilfredsstilt av sin partner, og må derfor søke det hos andre. Var det slik du tenkte?

Jeg har alle de brevene du har sendt meg. Var det sanne brev eller bare falske? Jeg ser på dem før jeg sover. Noen ganger ler jeg av meg selv. Men så tenker jeg og sier til meg selv, hei, det er ikke din skyld. Være slappa av. 

Jeg vet ikke hvorfor valgte du den gutten over meg. Folk snakker dritt om han, og deg også. De forstår ikke hvordan du kunne velge den duden. Jeg er like sjokkert. Jeg trodde vi hadde alt. Du var bare en av de få som jeg faktisk stolte på. Det gikk faen ikke en dag uten at du minnet meg på hvor mye du elsket meg. Var dette alt sammen løgn? Du hadde vært en veldig beste skuespiller. Vi hadde det veldig moro og godt. Hvorfor måtte du ødelegge det alt? For meg og for deg. Hvorfor det? vet du hvor knust jeg ble da du sa du hadde aldri elsket meg eller vært sammen med meg? Jeg tror ikke du forstår det jeg skriver. Siden du var så dum å gå fra meg. Er du ikke nok smart til å forstå dette? Jeg tror du har ikke følelser nok.

Jeg visste det veldig godt at du skjulte noe fra meg. Alle de gange du var med vennene dine og du snakket ikke med meg. Jeg kjente det var noe i veien. Til slutt så var det alt frem.

Jeg faen skjønner ikke hvordan du kunne gjøre dette mot meg. Det var som et slag i hjerte. Og alle stjernene var borte fra himmelen.

Du var en del av livet mitt i begynnelsen, men etter hvert ble du livet mitt. Tror du ikke? Men en del av meg fortsatt være med deg. Jeg kan glemme en del av alt som har skjedd, men ikke alt. Jeg tenker på deg alltid. Tårene bare faller og jeg kan ikke forstå hvorfor! En del av meg vil bare drepe meg til slutt.

Akkurat nå vil jeg bare drukne sorgene i alkohol. Det er det eneste som kan kanskje hjelpe meg. Jeg håper at du har det akkurat som meg. Jeg håper han endelig vise deg hvorfor du tok et feil valg. Pleier han å ta deg med ut på de stedene vi har vært? Du kan ikke finne en som behandler deg like godt som meg. Jeg ga deg min største kjærlighet. Du fortjener meg ikke, men på en eller annen måte fortjener jeg deg.

Nå vet jeg veldig godt hvordan det føltes å bli svikte og å få sår av den man elsker. Du har virkelig knust meg, og du har forlatt et sår på hjertet mitt. Takk for det også. Jeg kommer aldri til å stole på ei falsk jente. Du var aldri den rette og det har du vist meg selv.

Jeg håper du får et fint liv. Vi møtes i paradis igjen kanskje.  Sifatullah

                                       Kjærlighet gjør blind:

Kanskje det er feil å ta denne avgjørelsen å skrive dette brevet. Men du har tydelig vist meg at du ikke bryr deg om det jeg har å si. Jeg har hatt det fælt helt siden du dro.

Jeg vil gjerne snakke med deg face to face, men jeg forstår at du vil ikke det. For hver time som går, hvert minutt, hvert sekund, så blir jeg helt gal å tenke på det at vi to er ikke sammen lenger. Jeg vil la deg være, men bare gjør meg en tjeneste å det er å lese dette brevet.

Tenker du noen gang på meg? Har du like vondt som meg? Er du like ensom som meg? Tenker du noen gang på nettene, dagene eller da vi så på solnedgang og soloppgang sammen. Tenker du noen gang på oss? Eller har du glemt meg?

Jeg trodde jeg aldri kommer til å bli såret av ei jente. I begynnelsen var du bare en person jeg så ut med. Folk som visste om oss, skrøt av oss hele tiden. Men etter tid begynte jeg å føle et stikk i hjerte hver gang jeg så deg. Holdt rundt deg og i det minst kysset deg. Det var veldig deilig. Jeg tenkte på deg hele tiden. Du var som en tatovering på hjerte. Jeg kunne ikke tro det, men begynte jeg virkelig å få følelser for deg.

Jeg har aldri viste om mine følelser. Jeg gråt aldri. Ble aldri forelsket på ordentlig. Jeg trodde jeg var alltid den tøffe gutten. Alltid smilte med andre. Tenkte ikke på jenter. Kanskje jeg snakket alltid dritt om andre. Kanskje jeg var bare en dum og dust. Noen ganger så løp og snakket jeg med andre jenter. Noen ganger har jeg spurt meg selv. Er du trofast eller ikke?  Jeg var høyt på topp. Men så kom du!

 Da første gang jeg møtt deg, var du som en strålende sol. Du var en himmel full av stjerner. Månen lyset var null i forhold til deg. Du fikk meg til å gjøre ting jeg aldri skulle gjøre. Du fikk meg til å være høflig mot andre. Du fikk meg til å ta skolen litt seriøst. Husker du hver gang jeg møtt deg, så pleide jeg å gi deg tyggi? Husker du at vi snakket til 3 eller fire på natta? Du var mitt alt. Du er alltid i hjertet mitt uansett hvor du er. Av og til begynner jeg å gråte av å tenke på alle de gode stundene våre, og at det blir aldri noe mer de gode stundene. Husker du da vi snakket en dag om hvordan det er å gifte seg? Du smilte og sa ?? Jeg kommer aldri til å gifte meg??. Jeg lo veldig høyt og du ble litt irritert. Det føltes veldig godt da vi snakket om fremtiden vår. Jeg var veldig sikker på at jeg hadde funnet min største kjærlighet. Vi hadde ingen vanskeligheter og slutten.

Hvorfor valgte du å gå fra meg? Var det noen andre som ga deg mer enn meg? Var det noe han hadde som jeg manglet? Jeg har lest veldig mye at grunne til utroskap er at man ikke blir tilfredsstilt av sin partner, og må derfor søke det hos andre. Var det slik du tenkte?

Jeg har alle de brevene du har sendt meg. Var det sanne brev eller bare falske? Jeg ser på dem før jeg sover. Noen ganger ler jeg av meg selv. Men så tenker jeg og sier til meg selv, hei, det er ikke din skyld. Være slappa av. 

Jeg vet ikke hvorfor valgte du den gutten over meg. Folk snakker dritt om han, og deg også. De forstår ikke hvordan du kunne velge den duden. Jeg er like sjokkert. Jeg trodde vi hadde alt. Du var bare en av de få som jeg faktisk stolte på. Det gikk faen ikke en dag uten at du minnet meg på hvor mye du elsket meg. Var dette alt sammen løgn? Du hadde vært en veldig beste skuespiller. Vi hadde det veldig moro og godt. Hvorfor måtte du ødelegge det alt? For meg og for deg. Hvorfor det? vet du hvor knust jeg ble da du sa du hadde aldri elsket meg eller vært sammen med meg? Jeg tror ikke du forstår det jeg skriver. Siden du var så dum å gå fra meg. Er du ikke nok smart til å forstå dette? Jeg tror du har ikke følelser nok.

Jeg visste det veldig godt at du skjulte noe fra meg. Alle de gange du var med vennene dine og du snakket ikke med meg. Jeg kjente det var noe i veien. Til slutt så var det alt frem.

Jeg faen skjønner ikke hvordan du kunne gjøre dette mot meg. Det var som et slag i hjerte. Og alle stjernene var borte fra himmelen.

Du var en del av livet mitt i begynnelsen, men etter hvert ble du livet mitt. Tror du ikke? Men en del av meg fortsatt være med deg. Jeg kan glemme en del av alt som har skjedd, men ikke alt. Jeg tenker på deg alltid. Tårene bare faller og jeg kan ikke forstå hvorfor! En del av meg vil bare drepe meg til slutt.

Akkurat nå vil jeg bare drukne sorgene i alkohol. Det er det eneste som kan kanskje hjelpe meg. Jeg håper at du har det akkurat som meg. Jeg håper han endelig vise deg hvorfor du tok et feil valg. Pleier han å ta deg med ut på de stedene vi har vært? Du kan ikke finne en som behandler deg like godt som meg. Jeg ga deg min største kjærlighet. Du fortjener meg ikke, men på en eller annen måte fortjener jeg deg.

Nå vet jeg veldig godt hvordan det føltes å bli svikte og å få sår av den man elsker. Du har virkelig knust meg, og du har forlatt et sår på hjertet mitt. Takk for det også. Jeg kommer aldri til å stole på ei falsk jente. Du var aldri den rette og det har du vist meg selv.

Jeg håper du får et fint liv. Vi møtes i paradis igjen kanskje. 

       Du har vondt:

Jeg ser du har veldig vondt.

Alt de gjør mot deg er ondt.

hver eneste dag er det som rår.

Jeg ser hjertet ditt blør og blør.

Du er helt rødt.

Blod renner som en elv.

En elv full av blod renner.

Hver eneste dråpe av blode skriker hjelp og hjelp.

Men ingen kommer nær deg.

Ingen vil drukne i blod.

Vennene dine ble dine fiender.

Hver fiende din hater deg.

Dine sønner og dine døtre ble dine fiender.

Ingen vennlig blikk har deg møtt.

Forstår ikke hvorfor de står der og ser på deg, mens du brenner og blør.

                                               MAMMA

Selv om du er gjemt og skjult i støv. Jeg husker fortsatt dine sorte og vakre øynene.  Mamma, jeg har ikke glemt armene dine. Rundt meg i smertene. Historiene du pleide å fortelle meg, husker jeg dem hver kveld før jeg legger meg. Historier om troll, svakhet og Adam Khan og Durkhani.

Din juling var søtere enn kjærlighet til andre. Dine harde ord var bedre enn bønnene til andre. Når jeg skulle gjøre noe virkelig ille. Og pappa ville miste besinnelsen. Og tårene mine ville gjøre deg til å gråte også.

Mamma, jeg husker at små sving, som du brukte til å svinge for meg. Med hver sving, sangene og dine smiler. Ville gjøre mitt hjerte så lett som luft.

Eller når du ville være sint på meg. Og ville gjøre noe meg til å gråte mye. Mor, jeg husker alle de Idene. Når du ville bære smykker på ditt vakre ansikt. Du ville slå meg for det og ville da kysse meg med kjærlighet på skinnet. Med smiler ville du tolerere mine harde ord. Jeg husker fortsatt smilet på leppene. Jeg husker fortsatt da jeg fikk lov å gå på fest. Og etter på, da jeg kom hjem sliten om kvelden i fanget, og med vuggesang ville jeg sove.

Mamma, jeg husker en mørk natt. Når kroppen min ble så kokte som brann. Hodet mitt var fullt med lydene av fly. Og mine ører gikk døve å høres. O mitt alt, min mor, ville du si kjære. Du hadde kur for hver av ??Ah?? rop.

Mamma jeg husker også en annen dag. Når vårt hjem var fullt av rop og skrik. Dine varme hender hadde slått kaldt. Din rose vakre kinnene hadde slått fargeløs hvit. Med et smil på ansiktet ditt. Du var dyp søvn og ikke var våken. Jeg gråt, men du ville ikke våkne. Jeg sa ?? Mor, mor?? men du svarte ikke kjære til meg. Men du lå der som en blomst i høst. Jeg gråt og du sov med et smil på ansiktet ditt. Jeg gråt og du spurte meg ikke hvorfor?

Selv om du er blitt begravd og skjult i støv.

Jeg husker fortsatt dine vakre svarte øynene. 

Hva synes du om mine dikt! ?

                                  Tårer av foreldreløse:

Det fyrer over oss, men verden snakker ikke.

Hvorfor et menneske snakker ikke om andre menneskes død?

Når alle dreper hverandre og det er flammer over landsbyer og byer.

Drikker blod på kopper, den tørste snakker ikke.

Veldig mange blomster ble til jord og veldig mange skal bli.

De er stak av pigger, men fugler snakker ikke.

Det lyset som de har tent. På det samme lyset gir de meg sår på hjerte.

Brenner med flammer, men sommerfugler snakker ikke.

Ble til Karbala og det er regn av rødt blod.

Sitter publikum og ser, men ingen snakker.

Igjen kom et menneske og dreper andre, men det nyter.

Hvorfor ingen syr foreldreløse sine krager?

Blod av hver skriker fred og frihet.

Sitter lukket munn og foreldreløse snakker ikke.

Overalt er det vår, men i mitt hus er det bare sorg og skrik.

Gråter fugler, men snakker ikke om våren.

Veldig mange ble uten barn og mange ble enker.

De gråter og faller tårer, men foreldreløse snakker ikke.

Se på barn som er i flammer.

De brenner i flammer, men snakker ikke om seg selv.

Sitter du alene ensomt hjemme.

Med deg Sifat ingen venn snakker.

                     Tårer:

Øynene mine er fullt av tårer hele tiden.

De er fullt av smerte og tårer.

Hvordan sier du til meg tørk tårene dine?

Mørke netter er fullt av sorg og tårer.

Skjer det sånn overalt i verden?

Skyer er fulle av sorg og tårer.

Brenner fugler og blomster ble til jord.

Grener er fulle av tristhet og tårer.

Det er Karbala i hvert hjørne er det flammer.

Øynene til hver er fulle av sorg og tårer.

Det renner røde blod og folk dreper hverandre.

Hver bekk er full av blod og tårer.

Derfor jeg Sifat skriver historier fullt av sorg.

Min penn er full av sorg og tårer.

                                   Sorgene:

Jeg er alene og ensom, men verdens sorger er mange.

En er min egen sorg og annen av min kjære.

Jeg er født til sorg og vokser jeg med sorg.

Derfor er det verdens sorger rundt meg.

Øynene mine ble full av tidens støv.

Det er sorg etter sorg og bare sorg.

Hjelp meg, jeg er inn i orkaner.

En er min egen sorg og annen er verdens.

Min vei til fremtid er full av skarpe pigger.

Foran meg ligger det sorgene store enn fjelene.

Det er sorg etter sorg, en går og annen kommer.

Det er sorg, sorg, sorg og jeg kan ikke telle alle.

Hvordan kan min båt gå ut til side når den står midt i havet?

Fra en side er det bølger av havet og fra andre side orkaner.

Kanskje disse sorgene blir ferdig med døde.

Etter disse sorgene kommer det veldig mange andre.

                                     Hva kan jeg skrive?

Hjertet mitt er fullt av sorger, hva kan jeg skrive?

Livet mitt går med sorgene og tårer, hva kan jeg skrive?

Mitt gal hjerte drømmer veldig gale drømmer.

Hvordan kan jeg skrive disse gale drømmene?

Mørke har lagt seg rundt på huset mitt.

Hva kan jeg skrive med morgens lys?

Øynene mine er full av sorg og munnen min er full av støv.

Hva kan jeg skrive med sånne øyer og en sånn munn?

Ikke ønsk noe fra meg mine venner.

Jeg har ikke noe annet enn bare sorg.

I min skjebne er det bare sorg og mørk ingen søvn og smil.

Sifat hva kan du skrive med et sånt liv?

                               Tilbake går jeg:

Jeg er gjest i noen dager, så går jeg tilbake.

Om jeg er glad eller trist, så går jeg tilbake.

Ingen ære og ingen annet ønsker jeg fra noen.

Jeg ligger i ørken og Sahara, så går jeg tilbake.

Jeg er en dråpe av rim og ligger på blader.

Jeg ligger til sol opp gang, så går jeg tilbake.

Jeg er en gjest/ flyktning her for noen dager.

Jeg er ikke for hele livet, så går jeg tilbake.

Jeg er den blomst som ikke har pigger.

Jeg er dagens lys, så går jeg tilbake.

Jeg sitter ikke på andres skulder og vil ikke noe.

Jeg er en episode, så går jeg tilbake.

Jeg kjemper for min sin rettighet.

Jeg kjemper til jeg vinner, så går jeg tilbake.

Jeg er ikke gjest for hele livet som kan ligge her.

Jeg Sifat er bare en tid, så går jeg tilbake.

En gutt i alderen 14 gikk ut av Afghanistan alene og reiste gjennom åtte/ ti land for å unnslippe krigen. De sier krigen bringer folk nærmere hverandre fordi du plutselig finner deg selv blant folk med ulike bakgrunn og klasser. Du er ikke lenger sønn av en mann, ikke lenger en respektert lege eller lærer. du er akkurat som alle andre fordi krig ikke ser på farge, rase eller status. Men skiller krig også deg fra dem du elsker, alt du en gang jobbet så hardt for forsvinner foran øynene dine, og den vanskeligste du noen gang måtte gjøre var å si farvel til ditt land, ikke vet om du noen gang vil komme tilbake.

Krigsherjede Afghanistan har blitt etterlatt i en skjør og ustabil tilstand. Ingen slutt på krig. Men hvem er de mest sårbare ofre for krig?

To eller tre år siden Unicef har rapportert, at Afghanistan er verdens farligste sted for barn. Statistikken viser fra januar til september 2011 1,600 barn var drept og skadet.

Millioner av afghanere har blitt flyktninger på grunn av den pågående krigen. Noen forlot landet under den russiske invasjon, noen forlot landet under borgerkrigen, og noen forlot landet under Taliban-styret. Landet er nå under USA/NATO okkupasjon. Målet USA og NATO var å bringe frihet og fred etter Taliban har falt. Hvis det var målet, så hvorfor så mange afghanere forlater landet fortsatt? Spesiell unge folk. Nå har US og NATO vært i over ti år.

Jeg kan le. Jeg kan smile og jeg kan tulle som de andre.  Men ingen vet om smilet mitt. Bak min ungdommelige smil har jeg skjult veldig mye. Jeg kan fortelle deg min historie, noe som vakte en sjokkerende, men ikke en overraskende sannhet. Jeg kan fortelle deg hva som er grunn til at så mange afghanere forlater landet fortsatt. Eller hvorfor så mange forlot landet.

Les videre.

Folk spørrer meg om hvorfor jeg forlot landet mitt.

Etter 2006 ting ble verre og de fleste skoler, kontorer og mange andre ting ble stengt ned på grunn av kampene som var verre der jeg bodde. Jeg hadde to valg, å bli med Taliban eller å bli med den afghanske hæren under NATO-tropper. Dette er årsaken til at de fleste unge mennesker forlater Afghanistan i dag.

Mine søstre tok beslutningen om at jeg skulle forlate landet fordi jeg var en bror og søstre ville ikke at jeg skulle dø under krigen. Det var ikke mulig for meg å gå på skolen eller på jobb på grunn av bomber. Ikke bare for meg, men nesten for alle. Noen nærmere medlemmer av min familie har forsvant under krigen og min far og søstre ville ikke det samme å skje med meg. Dette var ikke en lett avgjørelse for min far og mine søstre å sende bort en sønn og bror på 14 år gammel, alene, uten å vite om de noen gang vil se ham igjen.

Jeg smiler fortsatt selv om jeg skriver historien min. jeg har et stort smil på ansiktet mitt nå også. Men man kommer ikke til å glemme de dagene da man forlot far og søstrene.

Mitt ønske var å bli en lærer, som min venn Jamil. Og fra mitt synspunkt som barn, det var herlig, selv om landet var under styret til Taliban. Jeg sier for noen mennesker livet var hardt under Taliban-styre, og spesielt for kvinner.

Etter invasjonen av Afghanistan av USA endret ting til enda verre. Hver natt hørte jeg høye lyder av våpen, raketter, fly og helikopter. Til slutt gjorde krigen oss til å forlate landsbyen, men overalt gikk vi og situasjonen var det samme. Noen av mine naboer ble sammen med Taliban og noen forlot landsbyen som oss. Jeg kom sammen med søstre og faren min og noen naboer til Jalalabad, fordi det var litt tryggere. Huset vårt ble brant opp med bomber. Nesten alle hadde pistoler i hånda. Barn, kvinner, gamle og unge. Den tiden kommer jeg til å aldri glemme.

Jeg har hørt i de siste seks årene så mange grusomme og triste historier om afghanske flyktninger som rømmet fra krig. Folk prøver å krysse grenser for å komme til andre land. Jeg har hørt og har sett hvor mødre har mistet sine barn, mens de krysser elver, eller i kantiner. Folk har mistet livet mens de krysser jungler. De har blitt angrepet v dyr. Folk er i håp om en nytt og bedre liv i utlandet.

Det tok cirka tre år for å komme alene til Norge i alderen 14. Folk har spurt meg om jeg kunne fortelle dem om den tre år turen til Norge. Du må ha et hjerte som stein for å høre andres eller min historie svarte jeg.

Jeg forteller folk sånn. Jeg var veldig trist da jeg skulle forlate familien min og jeg var veldig redd fro at hva som skulle skje med meg. Jeg reiste gjennom 10 land. Pakistan, Iran, Tyrkia, Bulgaria, Hellas, Italia, Frankrike, Belgia, Tyskland, Danmark og Sverige. Fra Hellas har jeg reist til Italia og der ble jeg arrestert av politiet fordi jeg hadde kommet ulovlig til landet. Etter noen dager fikk jeg noen papir fra politiet og så kom jeg til Frankrike. Jeg ble arretert av politiet i Frankrike. Men det var ikke så vanskelig der enn det var i Italia. Problemet var språket. Jeg kunne ikke snakket andre språk enn morsmålet mitt. Derfor ble jeg arrestert av politiet hver gang.

Jeg kan ikke snakke om mine sår jeg hadde i kroppen da jeg kom sammen med familie til Pakistan. Men det var en veldig tung tid å komme til Pakistan. Jeg husker litt den reise. Halvveis mellom Jalalabad og Torham grensen stoppet vi å ha en pause under nyanser av fjellene.

Jeg og mine søstre dro til kanten av elva for å vaske opp. Det var en veldig varm dag. Et par minutt senere hørte jeg en mannsstemme bak oss for bannet mine søstre. Jeg snudde meg og så en mann peker geværet på mine søstre og sa han vil skyte de fordi de tok av seg skjerfet. Han sa etter skyting de vil han skyte meg også, og peker geværet mot meg.  Søstrene mine gråt og bønnfalt ham om å la oss gå og at de aldri vil ta skjerfet av igjen. Han å la oss gå og både jeg og mine søstre gikk tilbake mot fjellet gråt. Vi har aldri fortalt pappa om hva som hadde skjedd og hvorfor vi kom tilbake.

Da kvelds mørk begynte å legge seg på landet reiste vi fra stedet videre. Det var ikke helt lys heller. Vi så en familie som satt og gråt over en kvinne. Hun hadde blå burka og holdte skulderen sin. Vi stoppet og noen minutter etter reiste vi fra stedet alle sammen. Hun satt foran meg, men jeg så blod rente ned fra hennes høyre skulder. Jeg tok opp hennes burqa og jeg så at hun hadde veldig vondt og var redd. Jeg spurte fra min søster hva som hadde skjedd med den kvinnen. Men hun sa til meg å lukke øynene for å sove.  Jeg husker jeg var veldig lei seg, men jeg husker ikke om jeg var mer opprørt for hun var i så mye smerte eller fordi ingen hjalp henne. Da jeg våknet etter en stund, så ho og hennes familie var borte.

Til slutt kom vi til Pakistan grense og det var nær til neste morgen. Natten var nesten over. Vi måtte være der til neste morgen. Mine søstre lagt ned et teppe for å sove litt. Jeg husk å la på ryggen og stirret på stjernene i den mørke himmelen og tenkte at det var så vakkert. Den neste morgen da vi våknet, så vi at mange av våres eiendeler var borte. Vi fant aldri ut hvem som hadde stjålet dem. Da grensen åpnet og vi var på vei til Haripur.

Alle disse hendelser skjedde i livet mitt på mindre enn 48 timer.

Jeg så folk som død på veien. De hadde prøvd å gjøre det samme som meg selv, men var ikke så heldige. De ville aldri oppleve å se sine drømmer gikk i oppfyllelse. Smuglerne vi betalte for å få oss over landegrensene var forferdelig og hjerteløs.

Jeg brukte mange kjøretøy under reisen min: bil, lastebil, båt, buss, tog og selvfølgelig mye fot. Ingen andre kjøretøy å reise i var vanskelige. Men togtur fra Italia til Frankrike var veldig forvirrende og slitsom for jeg ikke forsto språket. Jeg hadde ingen forståelse egentlig hvor jeg var. Min tur over sjøveien var veldig skremmende, men reiser langs en motorvei i høy fart og gjemme seg under av en lastebil var like farlig. Jeg ville sikkert ha dødd hvis jeg hadde mistet min grep.

En av de mest skremmende og alvorlig øyeblikket i min reise var da jeg måtte krysse havet fra Tyrkia til Hellas. Jeg ble satt inn i en liten båt med mange andre. Vi hadde ikke mat eller vann. Havvann kunne man ikke drikke på grunn at det var så salt. Det var veldig stor og forferdelige bølger i havet. Mange ganger jeg tenkte jeg skulle dø.  Vi måtte holdet hodene ned hele veien på grunn av at politiet skal ikke se oss. Vi hadde ikke lov å bevege seg i båten, så ustabil var båten. Der har jeg sett døden på mine egne øyne.

Jeg reiste i alle slags vær. Under den brennende sola i Iran. Over frysepunktet fjell og gjennom grusomt rein. Jeg hadde på meg bare en bukse og to T-skjorter. Da det var reint, så var jeg våt og frøs. Jeg var klissvåt. Etter en måned og tjue tre dager skiftet jeg første gang klær i Istanbul.

Jeg følte meg sultne og tørste mange ganger og mangel på mat og drikk gjorde meg syk. Vi var mange på den reisen, men til slutt så kom vi bare tre personer til Hellas forresten var borte i veien. Da vi var i jungelen, så var det som et fengsel. Vi kunne ikke gå ut av jungelen. Hele tiden var folk på vakt i jungelen. Vakt som en trenger hele tiden foran fengselsdøra. De delte bare litt mat en gang i tjuefire timer. Litt brød som cirka håndflate og en tomat i tjuefire timer. Du kunne ikke mangle mer enn det du har fått.

Noen ganger føler jeg meg veldig ensom og trist når jeg tenker på den reisen jeg var. Man savner jo familie, venner, landet, landsbyen og mange andre ting som man kan ikke skrive når man skrive. Folk er heldige som har foreldre side på side. Søsken side på side. Men det er ikke alle som har det sånn.

Som jeg skrev i de første snittene at hvorfor afghanere forlater landet sitt. Bare fordi de har ønske om et fredelig og bedre liv. Siden okkupasjonen livene hundrevis av uskyldige afghanere har gått tapt. Mange av dem kvinner og barn. Landsbyer har blitt brent opp og ødelagt som gjør mennesker hjemløse og barn foreldreløse. Det har vært ingen endring i menneskerettigheter eller kvinners rettigheter som lovet USA/NATO. Du får se hvor mange år de bruker nå for å lure folk.  Folk har hold demonstrasjoner for å vise sin frustrasjon med både afghanske regjeringen og de vestlige troppene. De har også demonstrert for å la verden vite at afghanere har fått nok. Under ti år krig i Afghanistan hva har gjort NATO/USA? Folk dør fortsatt hverdag. Nå er det ti år på fra okkupasjon av USA i Afghanistan. Folk har mistet husene sine, eiendeler de hadde og er fortsatt krig. Jeg kaller ikke denne krigen, krig mot Taliban, men krig mot alle afghanere om det er USA, eller afghanske militær eller andre. For det fortsatt mine afghanske brødre og søstre som dør. Fattigdommen har økt enda mer.

De eneste som kan bringe frihet og fred i Afghanistan er selv afghanere. Det er den eneste løsningen for fred i Afghanistan. La afghanere bestemme selv og å komme opp med en løsning for fremtiden til Afghanistan. Det er dette jeg egentlig mer om fred og frihet i Afghanistan. Jeg takker for alle utenlandske soldater som har jobbet i Afghanistan hjulpet folk eller ikke. Nå er de på tida at de kan trekke seg tilbake!

Hver afghan må våkne nå. Ikke sov lenge. Du kan ikke finne løsning for ditt hjemland hvis du sover fortsatt. Finn en vei selv!

Ha det godt og kose deg med lesing av dette innlegget. 

                                                    Ensomt hjerte med tunge og mørke døgnet.

Hver natt har en morgen, hver dag har en kveld. Hvert smil har tåre, hvert ja har et nei. Hver mørk har lyset. I det mørket ligger det et ensomt hjerte som venter på lyset, men det er lenge til lyset kommer. Rundt det hjerte er det bare mørket. Lyset har blitt fiende. Dagene er lyset, men ikke for dette ensomme hjerte. Men det er ikke bare dette hjerte som er ensomt eller har det slik. Mennesker er utrolig ensomme. Det er en sorg fullt hjerte. Hvis sorg er stor, så glede er litt. Hvor lenge et hjerte kan bære sorg? Ett år, to, tre, fire, fem OSV. Har et hjerte nok kraft til å bære sorg hele livet?

Dagene blir for lange og nettene blir for tunge. Solen er også borte. En helt stille og ensom kveld. En helt stille og ensomt liv. Hvor lenge skal det være sånn? Dagens lys har forandret seg. Se ut av vinduet for å se noe eller å smile til noen. Hvordan når dagens lys har blitt mørk? Det var morgen, men ikke på dette ensomme hjerte. Hjerte ville sove hele livet. Når det blir sove tid, så brenner kroppen i senga. Vil ikke legge seg i senga. Det er nåler som stikker inn i kroppen.

Stille i et rom ligger det en ensom kropp med et hjerte full av blod. Skulle hjelpe det hjerte for å bli kjent med det og å bli venn med det, men dette går ikke. Har du tenkt å være så ensomt som du er nå?

Savn, sorg, ønske OSV har dette hjerte på seg. Savn et stort savn som ikke lenge kan bære dette hjerte. Sorg en stor sorg som ikke kan bære dett hjerte lenge. Ønske? Masse å ønske. Men er det lett å få det hjerte ønsker? Nei.

Nydelig jorda. Vi bor på en nydelig jorda. På den ene sida er det sola og på den andre sida er ikke sola. Natt og dag er mørk. Tunge netter mørke dager gjør meg veldig ensom. Det føles som en fengsels rom. Hjerte ønsker seg lys, men kommer ikke lyset. Lyset har blitt uvenn med hjerte. Søvn har blitt borte.

Sitter hjerte ved siden av havet. Det hører store og kraftige bølger dag og natt. Bølger som går over hverandre. Som lager bråk. Som tar med seg de hvite steinene og legger det bort. Øynene går veldig langt borte i havet. Hvor lenge kan øyne ha syn på havet?

Sannheten er at du er lei deg. Det er lenge siden en bekjent eller fremmed e har hørt på det du har på hjerte. Det er lenge siden en bekjent eller fremmed stemme har varmt ditt hjerte med sine ord. Du har lyst til å si noe og høre noe. Snakk, men du kommer til å høre også tilbake som du har aldri tenkt på å høre. Folk kommer til å ikke høre på deg uansett. De er med seg selv. Inne i seg selv og med seg selv er de i fred. La de være i fred. La de hjertene som sover i fred å sove. Kanskje de drømmer om noe spesiell. Kanskje de drømmer om noe som varmer deres hjerte. La de sover i fred.

Klokken var nesten seks. Det blåste forferdelig. Overalt var det helt stille. Uten vind hørte jeg ingenting. Dagens lys har lagt seg og jeg var fortsatt våken og skrev.

?????????????????????????????????????????????????????.

                                           Den norske vinteren på Rødberg.

Stille puster snøen, himmelen sover i tåken, så stille vinteren er blitt hvis dette er vinteren.

Uten en spurv på taket ligger husene på Rødberg, alene tett med hverandre, røde og svarte i år etter år langt borte fra byen.

Det var morgen, men ikke på husene på Rødberg. Der inne tråkket hvit og svart, lys og mørk tråkket fra og tilbake der inne, tråkket med sorgene stukket ned som landminer i hjertene.

Snøen prøvde å legge seg på alle de svarte takene, den prøvde og dekka over, snøen prøvde og ble liggende.

På bakken danset skjærene i snøen. Skjærene danset med vingene åpne, med åpne vinger i snøen danset skjærene på bakken. Minene gikk av i hjertene der inne, minene gikk av, der gikk av og ropene drysser.

Uten vinger! Hvor lenge?

Uten å vite! Hvor lenge?

Hvor lenge, uten morgen, uten vinger!

Vinteren sto stille. På Rødberg sto husene stille. Ve over denne vinteren, så stille den norske vinteren har blitt.

Sifatullah.  03.01.2012

Dette er mitt første dikt i mitt liv som jeg har skrevet på norsk. Håper dere liker dette. Jeg har brukt veldig dype tanker i dette diktet, men dere skjønner uansett hva som står i diktet. 

Så stille den norske vinteren har blitt. Jeg har aldri tenkt på en sånn vinter, men sånn er livet! Man kan ikke bestemme alt selv. 

Bildet kommer senere! 

Hjertet mitt er stort, stort som min sorg.

Det skriver jeg til min far: til de andre fedrene, krigen har stjålet deres tårer! Og krigen har stjålet fra meg faren min og mange andre.

                                                             -Jeg er sulten.

Du tar et eple ut av det røde, epleblomstmønstrete knyttet, og de gnir skitten av det med den støvete skjorte kanten. Eplet blir bare mer skittent. Du putter det tilbake i knyttet igjen og tar ut et annet, renere eple. Du rekker det til den lille broren din, Hikmatullah, som sitter ved siden av deg med hodet mot din trette arm. Broren griper eplet med sine støvete små hender, fører det til munnen. Fortennene hans har ennå ikke vokst ut igjen. Han forsøker å bite i eplet med hjørnetennene. Det rykker i de magre og sprukne kinnene. De store øynene blir enda større. Eplet er surt. Det smaker ikke godt sier han. Han rynker den ganske lange nesen og snufser.

Du har satt deg på huk, med ryggen mot høstsolen, støtte mot jernrekkverket på broen. Broen som binder sammen den tørre elvens to bredder nord i byen Haripor. Veien som forbinder Nord-Afghanistan med Peshawar/Pukhtunistan , Turkham går over denne veien.

Sutringen til Hikmatullah river deg løs fra veien til gruven. Se, broren din har vondt for å ta en bit av eplet. Hvor har du kniven? Du leter i lommene og finner den. Du tar eplet ut av hendene til broren din, deler de i to, deler hver del i to igjen, gir alt sammen tilbake til ham. Du stikker kniven i en lomme igjen. Du legger armene i kors.

Det er lenge siden du har drukket en krok vann. Hvor er vannflasken din? du begynner å lete etter den og finner den til slutt. Du drikker en krokvann. Før du ligger vannflasken tilbake, kaster du et blitt i speilet i eskelokket. De stramme øynene dine har trukket seg inn i øyehulene. Tiden har etterlatt sitt avtrykk ved øynene dine, et avtrykk av buktende linjer, som sammenfiltrete marker rundt to hull, tørste marker, marker som ligger på lur.

Din store hodeplagg er uryddig. Vekten av den presser hodet ned mellom skuldrene. Den er full av støv. Det er kanskje støvet som gjør den så tung. Det er uklart hvilken farge den opprinnelig har hatt. Solen eller støvet har falmet den askegrå?

Legg vannflasken i vesken! Tenk på noe annet, se på annet, finn på noe annet. Hva kan du finne i den tørke ørken? I en ørken kan du finne bare støv, stein, rare lyder, men det hjelper ikke deg!

Du stikker vannflasken i en veske. Du stryker med hånden over ditt grånende hår, så legger du armene rundt knærne og fester blikket på din trette skygge som blander seg med brorekkverkets regelmessige skygge.

Plutselig ser du en militærlastebil med en rød stjerne på døren krysser broen. Det er en bro som folk har laget over en liten bekk. Den forstyrrer støvets tunge søvn. Støvet våkner og fyller broen. Så daler det sakte. Det legger seg overalt. På eplet, på hodeplagget, på øyevippene. Du holder hånden over Hikmatullahs eple for å beskytte det mot støvet.

-          Hold opp!

Broren din hyler. Se, hånden din hindrer ham i å spise.

-          Du vil vel ikke spise støv, broren min?

-          Hold opp!

La ham være i fred. Tenk på deg selv. Støvet fyller munn og nesebor. Du spytter støvet. Du dekker munn og nese med en flik av hodeplagget. Du ser på begynnelsen av broen, på veien. Du ser langt unna deg som et rom. Du blir glad og tenker kanskje det er noen som bor her. Jeg kan ta en pause og sitter sammen med dem. Broren din er også sliten, men han sier ikke noe til deg. Han bare følger deg. Du drar deg opp og går krum og stiv mot rommet. Broren din reiser seg opp og følger deg, med et tak i skjortekanten din faller han inn i dine skritt. Dere nær mer dere mot det rommet. Når du kommer helt nær så ser du at det er svær stein som ligger. Du puster dyp og sier ?? Gud nå har mine øyensyn også borte??.  Du ser ikke noe. Øynene er fremdeles lukket. Leppene dine er så tørre. Tørre som de har ikke drukket vann i flere dager. Du tar ut vannflasken av vesken for å drikke litt vann. Når du tar ut flasken ser du at den er tom av vannet. Du blir lei. Vann er også ferdig. Du sier jeg kan klare meg selv, men hva med den lille broren? Hvis han si vann, hva skal du gi ham. Nå må du forte deg å finne vann.

Plutselig faller broren din ned på bakken. Du roper på ham, men han hører ikke.

Du hoster! Lyden av hostingen din hører ikke engang dine egne ører, hvordan skal broren din høre! Host en gang til/rop en gang til, litt høyere! Men han hører ikke heller! Du roper på ham med den grinete stemmen.

-          Kjære bror!

-          Hva er det du vil igjen?

Takk Gud, han snakker. Han lever, men ligger fremdeles urørlig, med øynene lukket i skyggen. Tungen din beveger seg for å si noe. Ikke avbryt ham!

Plutselig reiser opp broren din. Du holder hans arm. Du klemmer han veldig hardt. Du nærmer han til deg og kysser ham på hodet.

Du sier ?? Skal vi rusle videre??? Går dere fra stedet. På veien ser du en mann som ligger. Han ligger som død. Du roper på ham. Hvem er det som ligger her. Han hører ikke deg. Du tenker kanskje han er døv. Ikke rop så høyt, du kommer til å ta livet av meg! Ikke snakk mer. Jeg har allerede sagt det forti ganger. Når det kommer en bil, skal jeg legge meg på magen på veien og hyle og gråte for å få den til å ta deg med til gruva!! Hva mer krever du/kan du? Har du sett noen biler hittil? Nei. Trenger du et vitne?

-          Nei, bror! Jeg vet godt at det ikke har kommet noen bil til nå, men jeg er redd for at du skal glemme oss?

-          Hvorfor skulle jeg glemme deg, bror? Hvis du vil kan jeg fortelle deg hele livet ditt, sånn som du har fortalt det til meg forti ganger, klart og tydelig?! Faren din er syk, dere er her for å besøke ham sammen med den yngste sønnen hans.

-          Bevares, du husker alt. Det er jeg som rotet, jeg blir i tvil om hva jeg har fortalt, av og til tror jeg at andre også glemmer sånn som jeg. Jeg ber deg om forlatelse. Jeg har plaget deg.

Sannheten er at du er lei deg. Det er lenge siden en bekjent eller fremmede har hørt på det du har på hjerte. Det er lenge siden en kjent eller fremmed stemme har varmet ditt hjerte med sine ord. Du har lyst til å si noe og høre noe. Snakk! Men du kommer til å høre noe også tilbake. Folk kommer til å ikke høre på deg. De er inne i seg selv, de er med seg selv. Inne i seg selv og med seg selv er de i fred. La de være i fred.

Det er de første 13 sider jeg har skrevet i boken min!!

                                           Kjære lesere!

                                                                  Barndommen:

           Vet du hva som har vi felles? Kanskje du vet det selv. Men det er veldig viktig å høre fra andre også hva de mener om felles.

Om du er jøder, muslim, kristen eller hindu så har vi alle en ting felles. Vi har vært barn, med alt hva det innebærer og bekymringer.

Jeg fikk en ide i hodet at jeg skal skrive litt om barndommen. Jeg mener ikke min barndom, men alles. Hvilken periode er den viktigst periode i livet? Jo, det er barndommen. Barndommen er den viktigste perioden i et menneskes liv. Mange savner barndommen sin, men mange gleder seg til å bli stor for å bestemme selv.

            Barndommen er som en konges liv. Barndommen er på en måte diktatur. Pappa og mamma bestemmer over deg, men barndommen er også demokrati. Du kan si hva du vil til hvem som helst. Når man er barn, så sier man hele tiden til mamma eller pappa ??Gjør det for meg og gjør den for meg??. De gjør det. Bare fordi du er barnet deres. Du er deres øyer lys. Du gjør dagen lyset for dem.

Pappa og mamma gleder seg til at du vokser opp og at de skal se deg når du leker med andre. Når du smiler med andre. Pappa og mamma er veldig barmhjertig folk hvis du skjønner. Og hvis du har leg merket til det. Så vær takknemlig for det.

Vi har forskjellige skjebner. Da jeg var barn, vokste opp jeg i et krigsland. Og i et krigsland hvordan kan du ha en fin og trivelig barndommen.  Jeg hadde barndommen, men på en helt annen måte enn de mange andre hadde og har. Jeg var ikke grinete. Jeg var ikke kranglete. Jeg hadde gråt så mye at jeg hadde ikke mye tårer igjen i øyne. Hvis du lever i et krigsland så har du ikke tårer i øyne. Det faller blod fra øyne istedenfor tårer. Ditt blod kan bli til tårer. Barndommen min var som et voksenliv. På en liten alder var jeg ute fra hjemme. På en liten alder lett jeg etter jobben. På en liten alder var jeg som en voksenmann. På en liten alder har jeg sett masse grusomt og voldsomt ting. Men jeg levde likevel. Jeg var takknemlig likevel. Jeg har ikke klage på noen. Det eneste jeg har klaget over var meg selv. Jeg vil ikke fortelle hvorfor.

Jeg hadde et håp i hjerte. Et håp har gjort meg en stor gutt. Et håp har gitt meg et nytt liv. Et håp har gitt meg gleden. Et håp har gitt meg fremtid.

En natt drømmer du om moren da du var barn. Moren ser ikke på deg. Hun har glemt deg. Du ble trist og sa gud hvorfor lever jeg. Jeg har aldri ønsket sånn tid i livet mitt. Du ropte navnet hennes igjen, men mor hørte ikke. Du sa kanskje hun har blitt døv, ja døv hun har blitt kanskje. Du sa til deg selv du må ikke bli sur og sint. Fordi hun er mora di. Mor har løpet stadig foran lastebilen. Støvet la seg langsomt på hennes hvite og fuktige hår. Et slør av svart støv har dekket hennes hår.

Du pusta dypt. Du kasta et stjålent blikk på mora. Det er ikke mor. Takk. Du var ute av drømmen. Du kasta en engstelig blikk på veien, ingen mamma. Mamma styrte sitt fuktige hår i flammene. Hun brant det levende. Hun brant uskyldig. Hun forlot denne verden uskyldig. Hun forlot deg ensom. Hjertet ditt har blitt ensomt. Ensomt hjerte kan ikke gjøre noe. Ensomt hjerte er dø. Hun døde foran dine øyne og forlot denne verden. Du har blitt alene. Stakkars! Hvordan kan du fortelle dette alt til verden? Er det nødvendig å si det? Nei, dine øynes lys også er døde. Bare det. Ikke mer. Som alle de andre i huset, under bomben. Paradis var hennes skjebne. Det er du bare som brenner i helvetes ild nå også. Stakkars gutten. De døde er lykkelige en de levende. Mora di var lykkelige enn deg selv om du lever. Hvilke vakre ord mora di har lært deg stakkars gutten! Men du vet at alle disse ordene er til ingen hjelp. Stakkars deg brun hud gutt. Du er ikke tålmodig. Du sitter i en krok og gråter. Hvorfor? Hva er det i veien stakkars gutten? Du brenner deg selv i brann. Hvorfor? Har du ikke nok? Du har ikke alt, nei ikke. Du har mistet alt viktige i livet. Hvordan? Det kan ikke du klare å skrive. Du har ikke så mye makt i hjerte til å skrive det. Du har blitt alt for svak. Hvorfor? Du har aldri vært så svak i livet. Hvorfor du har blitt det nå? Hva er grunnen? Du kan ikke si grunnen til noen. Nei, du har tapt deg selv. Stakkars deg gutten fra sentral- Asia! Slutt å drømme mer. Du kan ikke klare noe hvis du drømmer sånn. Du ødelegger fremtiden din selv på sånne drømmer.

Krig kan være gøy, faktisk. Putekrig for eksempel!

Jeg avslutter teksten her. Du kan kose deg med teksten min! ha fortsatt en fin helg.