En gutt i alderen 14 gikk ut eller forlot hjemland sitt.

En gutt i alderen 14 gikk ut av Afghanistan alene og reiste gjennom åtte/ ti land for å unnslippe krigen. De sier krigen bringer folk nærmere hverandre fordi du plutselig finner deg selv blant folk med ulike bakgrunn og klasser. Du er ikke lenger sønn av en mann, ikke lenger en respektert lege eller lærer. du er akkurat som alle andre fordi krig ikke ser på farge, rase eller status. Men skiller krig også deg fra dem du elsker, alt du en gang jobbet så hardt for forsvinner foran øynene dine, og den vanskeligste du noen gang måtte gjøre var å si farvel til ditt land, ikke vet om du noen gang vil komme tilbake.

Krigsherjede Afghanistan har blitt etterlatt i en skjør og ustabil tilstand. Ingen slutt på krig. Men hvem er de mest sårbare ofre for krig?

To eller tre år siden Unicef har rapportert, at Afghanistan er verdens farligste sted for barn. Statistikken viser fra januar til september 2011 1,600 barn var drept og skadet.

Millioner av afghanere har blitt flyktninger på grunn av den pågående krigen. Noen forlot landet under den russiske invasjon, noen forlot landet under borgerkrigen, og noen forlot landet under Taliban-styret. Landet er nå under USA/NATO okkupasjon. Målet USA og NATO var å bringe frihet og fred etter Taliban har falt. Hvis det var målet, så hvorfor så mange afghanere forlater landet fortsatt? Spesiell unge folk. Nå har US og NATO vært i over ti år.

Jeg kan le. Jeg kan smile og jeg kan tulle som de andre.  Men ingen vet om smilet mitt. Bak min ungdommelige smil har jeg skjult veldig mye. Jeg kan fortelle deg min historie, noe som vakte en sjokkerende, men ikke en overraskende sannhet. Jeg kan fortelle deg hva som er grunn til at så mange afghanere forlater landet fortsatt. Eller hvorfor så mange forlot landet.

Les videre.

Folk spørrer meg om hvorfor jeg forlot landet mitt.

Etter 2006 ting ble verre og de fleste skoler, kontorer og mange andre ting ble stengt ned på grunn av kampene som var verre der jeg bodde. Jeg hadde to valg, å bli med Taliban eller å bli med den afghanske hæren under NATO-tropper. Dette er årsaken til at de fleste unge mennesker forlater Afghanistan i dag.

Mine søstre tok beslutningen om at jeg skulle forlate landet fordi jeg var en bror og søstre ville ikke at jeg skulle dø under krigen. Det var ikke mulig for meg å gå på skolen eller på jobb på grunn av bomber. Ikke bare for meg, men nesten for alle. Noen nærmere medlemmer av min familie har forsvant under krigen og min far og søstre ville ikke det samme å skje med meg. Dette var ikke en lett avgjørelse for min far og mine søstre å sende bort en sønn og bror på 14 år gammel, alene, uten å vite om de noen gang vil se ham igjen.

Jeg smiler fortsatt selv om jeg skriver historien min. jeg har et stort smil på ansiktet mitt nå også. Men man kommer ikke til å glemme de dagene da man forlot far og søstrene.

Mitt ønske var å bli en lærer, som min venn Jamil. Og fra mitt synspunkt som barn, det var herlig, selv om landet var under styret til Taliban. Jeg sier for noen mennesker livet var hardt under Taliban-styre, og spesielt for kvinner.

Etter invasjonen av Afghanistan av USA endret ting til enda verre. Hver natt hørte jeg høye lyder av våpen, raketter, fly og helikopter. Til slutt gjorde krigen oss til å forlate landsbyen, men overalt gikk vi og situasjonen var det samme. Noen av mine naboer ble sammen med Taliban og noen forlot landsbyen som oss. Jeg kom sammen med søstre og faren min og noen naboer til Jalalabad, fordi det var litt tryggere. Huset vårt ble brant opp med bomber. Nesten alle hadde pistoler i hånda. Barn, kvinner, gamle og unge. Den tiden kommer jeg til å aldri glemme.

Jeg har hørt i de siste seks årene så mange grusomme og triste historier om afghanske flyktninger som rømmet fra krig. Folk prøver å krysse grenser for å komme til andre land. Jeg har hørt og har sett hvor mødre har mistet sine barn, mens de krysser elver, eller i kantiner. Folk har mistet livet mens de krysser jungler. De har blitt angrepet v dyr. Folk er i håp om en nytt og bedre liv i utlandet.

Det tok cirka tre år for å komme alene til Norge i alderen 14. Folk har spurt meg om jeg kunne fortelle dem om den tre år turen til Norge. Du må ha et hjerte som stein for å høre andres eller min historie svarte jeg.

Jeg forteller folk sånn. Jeg var veldig trist da jeg skulle forlate familien min og jeg var veldig redd fro at hva som skulle skje med meg. Jeg reiste gjennom 10 land. Pakistan, Iran, Tyrkia, Bulgaria, Hellas, Italia, Frankrike, Belgia, Tyskland, Danmark og Sverige. Fra Hellas har jeg reist til Italia og der ble jeg arrestert av politiet fordi jeg hadde kommet ulovlig til landet. Etter noen dager fikk jeg noen papir fra politiet og så kom jeg til Frankrike. Jeg ble arretert av politiet i Frankrike. Men det var ikke så vanskelig der enn det var i Italia. Problemet var språket. Jeg kunne ikke snakket andre språk enn morsmålet mitt. Derfor ble jeg arrestert av politiet hver gang.

Jeg kan ikke snakke om mine sår jeg hadde i kroppen da jeg kom sammen med familie til Pakistan. Men det var en veldig tung tid å komme til Pakistan. Jeg husker litt den reise. Halvveis mellom Jalalabad og Torham grensen stoppet vi å ha en pause under nyanser av fjellene.

Jeg og mine søstre dro til kanten av elva for å vaske opp. Det var en veldig varm dag. Et par minutt senere hørte jeg en mannsstemme bak oss for bannet mine søstre. Jeg snudde meg og så en mann peker geværet på mine søstre og sa han vil skyte de fordi de tok av seg skjerfet. Han sa etter skyting de vil han skyte meg også, og peker geværet mot meg.  Søstrene mine gråt og bønnfalt ham om å la oss gå og at de aldri vil ta skjerfet av igjen. Han å la oss gå og både jeg og mine søstre gikk tilbake mot fjellet gråt. Vi har aldri fortalt pappa om hva som hadde skjedd og hvorfor vi kom tilbake.

Da kvelds mørk begynte å legge seg på landet reiste vi fra stedet videre. Det var ikke helt lys heller. Vi så en familie som satt og gråt over en kvinne. Hun hadde blå burka og holdte skulderen sin. Vi stoppet og noen minutter etter reiste vi fra stedet alle sammen. Hun satt foran meg, men jeg så blod rente ned fra hennes høyre skulder. Jeg tok opp hennes burqa og jeg så at hun hadde veldig vondt og var redd. Jeg spurte fra min søster hva som hadde skjedd med den kvinnen. Men hun sa til meg å lukke øynene for å sove.  Jeg husker jeg var veldig lei seg, men jeg husker ikke om jeg var mer opprørt for hun var i så mye smerte eller fordi ingen hjalp henne. Da jeg våknet etter en stund, så ho og hennes familie var borte.

Til slutt kom vi til Pakistan grense og det var nær til neste morgen. Natten var nesten over. Vi måtte være der til neste morgen. Mine søstre lagt ned et teppe for å sove litt. Jeg husk å la på ryggen og stirret på stjernene i den mørke himmelen og tenkte at det var så vakkert. Den neste morgen da vi våknet, så vi at mange av våres eiendeler var borte. Vi fant aldri ut hvem som hadde stjålet dem. Da grensen åpnet og vi var på vei til Haripur.

Alle disse hendelser skjedde i livet mitt på mindre enn 48 timer.

Jeg så folk som død på veien. De hadde prøvd å gjøre det samme som meg selv, men var ikke så heldige. De ville aldri oppleve å se sine drømmer gikk i oppfyllelse. Smuglerne vi betalte for å få oss over landegrensene var forferdelig og hjerteløs.

Jeg brukte mange kjøretøy under reisen min: bil, lastebil, båt, buss, tog og selvfølgelig mye fot. Ingen andre kjøretøy å reise i var vanskelige. Men togtur fra Italia til Frankrike var veldig forvirrende og slitsom for jeg ikke forsto språket. Jeg hadde ingen forståelse egentlig hvor jeg var. Min tur over sjøveien var veldig skremmende, men reiser langs en motorvei i høy fart og gjemme seg under av en lastebil var like farlig. Jeg ville sikkert ha dødd hvis jeg hadde mistet min grep.

En av de mest skremmende og alvorlig øyeblikket i min reise var da jeg måtte krysse havet fra Tyrkia til Hellas. Jeg ble satt inn i en liten båt med mange andre. Vi hadde ikke mat eller vann. Havvann kunne man ikke drikke på grunn at det var så salt. Det var veldig stor og forferdelige bølger i havet. Mange ganger jeg tenkte jeg skulle dø.  Vi måtte holdet hodene ned hele veien på grunn av at politiet skal ikke se oss. Vi hadde ikke lov å bevege seg i båten, så ustabil var båten. Der har jeg sett døden på mine egne øyne.

Jeg reiste i alle slags vær. Under den brennende sola i Iran. Over frysepunktet fjell og gjennom grusomt rein. Jeg hadde på meg bare en bukse og to T-skjorter. Da det var reint, så var jeg våt og frøs. Jeg var klissvåt. Etter en måned og tjue tre dager skiftet jeg første gang klær i Istanbul.

Jeg følte meg sultne og tørste mange ganger og mangel på mat og drikk gjorde meg syk. Vi var mange på den reisen, men til slutt så kom vi bare tre personer til Hellas forresten var borte i veien. Da vi var i jungelen, så var det som et fengsel. Vi kunne ikke gå ut av jungelen. Hele tiden var folk på vakt i jungelen. Vakt som en trenger hele tiden foran fengselsdøra. De delte bare litt mat en gang i tjuefire timer. Litt brød som cirka håndflate og en tomat i tjuefire timer. Du kunne ikke mangle mer enn det du har fått.

Noen ganger føler jeg meg veldig ensom og trist når jeg tenker på den reisen jeg var. Man savner jo familie, venner, landet, landsbyen og mange andre ting som man kan ikke skrive når man skrive. Folk er heldige som har foreldre side på side. Søsken side på side. Men det er ikke alle som har det sånn.

Som jeg skrev i de første snittene at hvorfor afghanere forlater landet sitt. Bare fordi de har ønske om et fredelig og bedre liv. Siden okkupasjonen livene hundrevis av uskyldige afghanere har gått tapt. Mange av dem kvinner og barn. Landsbyer har blitt brent opp og ødelagt som gjør mennesker hjemløse og barn foreldreløse. Det har vært ingen endring i menneskerettigheter eller kvinners rettigheter som lovet USA/NATO. Du får se hvor mange år de bruker nå for å lure folk.  Folk har hold demonstrasjoner for å vise sin frustrasjon med både afghanske regjeringen og de vestlige troppene. De har også demonstrert for å la verden vite at afghanere har fått nok. Under ti år krig i Afghanistan hva har gjort NATO/USA? Folk dør fortsatt hverdag. Nå er det ti år på fra okkupasjon av USA i Afghanistan. Folk har mistet husene sine, eiendeler de hadde og er fortsatt krig. Jeg kaller ikke denne krigen, krig mot Taliban, men krig mot alle afghanere om det er USA, eller afghanske militær eller andre. For det fortsatt mine afghanske brødre og søstre som dør. Fattigdommen har økt enda mer.

De eneste som kan bringe frihet og fred i Afghanistan er selv afghanere. Det er den eneste løsningen for fred i Afghanistan. La afghanere bestemme selv og å komme opp med en løsning for fremtiden til Afghanistan. Det er dette jeg egentlig mer om fred og frihet i Afghanistan. Jeg takker for alle utenlandske soldater som har jobbet i Afghanistan hjulpet folk eller ikke. Nå er de på tida at de kan trekke seg tilbake!

Hver afghan må våkne nå. Ikke sov lenge. Du kan ikke finne løsning for ditt hjemland hvis du sover fortsatt. Finn en vei selv!

Ha det godt og kose deg med lesing av dette innlegget. 

6 kommentarer

Marit

14.02.2012 kl.08:42

Tusen takk for at du delte denne historien! Synes det er bra at vi for en gangs skyld får høre hva Afghanerne har og si. Du kommer til å bli en god lærer!

Sigrid

14.02.2012 kl.18:19

Jeg er helt enig med Marit! Vi som lever her i Norge har sjeldent opplevd vonde ting og tekster som dette setter perspektiver på ting! Takk.

Laila

14.02.2012 kl.23:11

Tusen takk for at du deler sin sterke historie . Vi som lever i et land uten krig,kan ikke tenke seg til hvordan det er. Derfor, takk for at du skriver din historie.

Åse Bergan

15.02.2012 kl.09:40

Denne historien bør alle lese, det er mange slike historier blant unge som forlater sine land og satser livet for en drøm om et liv i trygghet, bl. annet her i Norge hos oss.. Du er en modig gutt Sifat, og med å dele din historie gir du oss et bilde av hvor urettferdig det er her i verden, men du forteller oss samtidig at som mennesker er vi utrolig like - med håp, drømmer, lengsel og kjærlighet - uansett bakgrunn.... Lykke til videre, ønsker deg alt godt..

Sifatullah

15.02.2012 kl.10:15

Tusen takk for deres kommentarer! Uten en grunn ingen forlater hjemlandet sitt. Landsbyen sin og selvfølgelig familien sin. Men når man har nødt og behov for det, så må man forlate alt man har eller hadde. Men det er også viktig at man ikke gir seg opp. Det kan komme en tid at man vinner over de vonde ting! :D Tusen takk for at dere leser og leste min blogg og min historie. :P

Gro Sevle

16.02.2012 kl.00:09

Helt utrolig å lese din historie, Sifat. Det blir fjernt å høre om krigen i Afghanistan på TV og gjennom aviser; vi har ingen peiling på hvordan det virkelig er for dere som bor der. Og vi har ingen peiling på hvordan det er å være flyktning. Nå vet vi det - gjennom deg. Jeg kommer aldri til å glemme denne historien. Takk for at du åpnet øynene mine! Og så flink du er til å skrive, flink i norsk! Vi er heldige som har deg og dine venner her hos oss. Håper dere trives. Men vi kunne sikkert vært flinkere til å integrere dere i samfunnet her, vil jeg tro?!

Skriv en ny kommentar

hits