Sorgene på hjerte

                                                                       Sorgene på hjerte:

Stille puster alle. Himmelen sover også i tåken. Så stille høsten har blitt, hvis dette er høst.

Uten en lyd. Uten en lys ligger husene, alene tett med hverandre, røde og svarte i år etter år langt borte fra alt.

Det var virkelig morgen, men ikke på husene. Det var helt stille, så stille at alle hadde forsvunnet med skrikende flom. Hvit og svart. Der inne tråkket hvit og svart. Lys og mørk tråkket frem og tilbake der inne. De tråkket med sorgene på hjerte.  Alle prøvde å komme frem, men ingen fant veien. Sorgene stukket ned som landminer i hjertene.

Vinden prøvde å gå over dem alle svarte takene. Den prøvde å være sterk, så sterk at den ville ta med alle. Den prøvde å være blåsende.

På bakken var det mange. Det var mange på bakken. Mange danset med et stort smil. Mange gråt med øyne fulle av tårer. Det gråt så mye at man tenkte det var regn av tårer. Minene gikk av i hjertene der inne i mørke. Der gikk alle med sorgene på hjerte.

Uten smil. Uten glede og uten å vite.

Uten smil, gikk alle. Men hvor lenge?

Uten glede alle. Men hvor lenge?

Uten lys overalt. Hvor lenge?

 

Høsten sto stille. Så stille at ingen trodde det var høst. Husene sto stille, så stille at det fantes ikke liv. Denne høsten kom med sorg. Denne høsten kom uten smil. Denne høsten kom uten glede. Denne høsten tar med seg smil. Denne høsten vil gå med glede fra alle. Så stille denne høsten har blitt. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits