Det fineste som fins

                                                       

    

 

 Det fineste som fins.

Hun dyttet meg. Jeg falt, mens jeg så på henne. Jeg smilte og Julie sto på kanten borte ved elva. Jeg ropte på henne du. Hun snudde seg i det hun ruslet. Var det så mye hat eller kraft i stemmen min? Jeg vet ikke. Kanskje hun vet det? Hvem vet? Ingen vet det.

Det så ut som om hun var ganske lei. Ja, kanskje det. Hun hørte da jeg skreik. Hun kom løpende og sto der og skjelvet. Hvorfor det? Var det fordi, hun var redd for meg? kanskje det, men jeg har ingen peiling.

Sola skinte. Alt var vakker. Det var fred overalt. Men i det øyeblikket jeg så på henne, forsvant alt fred og lykke. Himmelen ble overskyer. Det var noe med denne dagen. Hva var det egentlig? Det kan jeg lure på, men tror du jeg kan finne svar? Ja, kanskje det.

Er det sånn det skjer, når man faller for noen? Jeg vet ikke. Kanskje du vet det sikkert. Julie sto der fortsatt. Hun så på meg, mens jeg var på vei ned. Hun smilte og jeg så bak. Det fineste som fantes, var smilet hennes. Jeg stoppet midt i veien og fant ingen vei å gå. Hvor skulle jeg hadde gått da? Til høyre, venstre, bak eller foran? Kanskje ingen vei. Det var jo fredelig å stå der, mens hun smilte.

Det fantes veldig mye fred og skjønnhet i smilet hennes. Jeg prøvde å se ned, men øynene ikke ville. De var jo så betatt av smilet hennes, som et barn er betatt av moren sin! Hva var det egentlig som skjedde med meg lurer jeg fortsatt på.

Det begynte å blåse. Trærne beveget på seg alle veier. Det var litt varmt og hun hadde på seg stripete t-skjorte. Den var så fin og passet smilet hennes. Resten av kroppen hennes var ubeskrivelig. Det lange brune håret hennes gikk alle veier, men mest på høyre siden av ansiktet. Det var som når halv månen er under skyer. Gud, det var vakkert.

Gud, hvorfor så mye skjønnhet? Var det for å fange andres blikket? Var det for å drepe noen andre eller var det bare for hennes selv? Hvorfor skal jeg ikke lure på det, når hun dreper andre med det? Jeg er jo også, som alle de andre.

 

Julie kom løpende. Hun skreik og så i øynene mine som var fulle av sorgen fulle tårer. Hun smilte, mens hun gråt og jeg falt virkelig ned i fred?..

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits