I smilet hennes var fred



                                                  I smilet hennes var fred.

Jeg visste ikke fra hvor hun kom hit. Hver morgen før sol oppgang kom hun løpende hit. Tynne armer og tynne beine hennes var vitner til at hun var veldig fattig. Det blonde lange håret hennes var alltid delt på midten og lå på ansiktet hennes som rim på blomster. Om morgenen kunne man se ansiktet hennes, men seinere på dagen var det vanskelig å se det. Hvis du hadde sett ansiktet hennes, så tror ikke jeg du hadde kjent henne.

 

Mamma se på spøkelse sa ??ei lille jenta??. Folk som var rundt omkring lo. Nei, det ikke er spøkelse, det er et menneske.

Lille jenta var ikke skyldig. Fordi ansiktet til Mariam var så støvete at man kunne ikke se det engang. Bare når vinden blåste håret hennes, så kunne man tenke at det sto et menneske der.

 

Sola hadde stått opp og skinte på dalen. Det blåste litt og alt var stille og i fred. Det var fortsatt kaldt. Sola hadde ikke blitt så varm enda og Mariam hadde hender fortsatt i lommen. Hun så på biler som kom fra hver side. Hun ble glad hver gang hun så noen biler, men etter hvert var tankene hennes et helt annet sted. Hvor? Hun var helt borte i tankene. Så borte hadde jeg ikke sett noen før.

Øynene til Mariam ble fulle av tårer. Man kunne se tårer helt klart i hennes øyne. Hver tåre hennes falt ned over skinnet og det forklarte en hel historie. Hun prøvde å ta bort støv fra ansiktet hennes med den lang armede genseren.

Har ikke du hjem? Mariam tok hender foran munnen sin og begynte å hoste. Jeg har hjem.

Jeg kom bort til Mariam. Fryser ikke du? Mariam pekte bort mot et bål. Flammen gikk av bålet helt opp og når man så det, så tenkte man at flammen ville ta hevn av noen. Hva med bålet? Det er jeg som har fyrt på det bålet og jeg varmer meg der, når jeg fryser.

Jeg tok av hansker og ga det bort til henne. Jeg så bak og ingen så meg.

Mariam tok bort støv fra ansiktet. Det store svarte øyne hennes gikk rett på hjertet. Jeg ville si henne masse, men tiden var for kort.

Mariam ble glad og gikk bort til bålet. Jeg ville rope etter henne, men klarte ikke. Hvert skritt av henne fanget meg fast i hennes hjerte. Jeg hørte at hjertet mitt begynte å slå raskere og raskere. Jeg kom etter henne. Mariam sto ved bålet. Hun så på meg og smilte i det hun så ned. Smilet hennes fortalte meg alt, men jeg ville vente litt til.

Sol nedgangen var ganske nær. Trafikken ble og mindre og mindre. Mariam satt ned ved bålet og borte på veien kunne man se en bil. Skyer kom over himmelen og det så ut som om Mariam ville hjem.

Bilen på veien ble nærmere og Mariam ble glad. Bilen var veldig fin. Mariam plutselig løp ut til veien. Bilen kom ut i svingen og støvet steget opp. Det blonde håret hennes ble dekket av støv, men hun brydde seg ikke.

Det begynte å bli mørk. Jeg og Mariam sto der og var borte i øyne til hverandre. Vi var stille. Alt var stille. Jeg følte meg trygt. Mariam smilte og i det smilet så jeg fred. Jeg ville ta hånden hennes, men hun hadde den i lomme. Jeg ville si noe til henne, men klarte ikke hvordan. Jeg ville spørre henne noe, men tiden var for kort.

 

Mariam begynte å gå. Jeg sto der som en stum. Jeg ville rope etter henne i det regnet begynte. Sekund om sekund ble den mer og mer. Jeg var borte i meg selv. Jeg så etter henne og hun forsvant i svingen. Hver dråpe av regn slukket bålet. Jeg ble alene og Mariam forsvant som snø i våren. 

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits