Hvem er du for meg



Hvem er du for meg?

Du er en sorg for meg, du er en smerte for meg. Du er min svake side. Ja, du er en tragedie for meg. Du er et uoppnåelig mål for meg. Ja, du er en straff og ja du er tåren min. Du er min urolighet.

Jeg vet hvem du er for meg. Men allikevel, du er min kjærlighet. Du er liv, du er rolighet. Ja, jeg vet hvem du er for meg. Du er min glede og mitt håp.

Lenge siden sist jeg har sagt til deg hvem du er for meg. Du er våren min, med blomster og lykke. Du er min bok og min poesi. Men ja alt i alt, du er mitt alt.

Det var en dag jeg møtt deg. En dag som var full av lykke og glede. En dag full av kjærlighet og den kjærlighet og ærlighet du viste meg den dagen, var mitt livs beste tidspunkt. En opplevelse av den dagen ga meg et nytt håp om fremtiden og et håp om alt. Alt vi har opplevd har blitt til minner. Vi har ikke opplevd så stort som andre har, men alle de små tingene vi har opplevd har blitt til livs minner. Det skal jeg ta med meg uansett hvor jeg skal. De minnene minner meg om deg. De minner meg om hvordan det var å være med deg. Hvordan det var å se i øynene dine. Det vakre håret ditt.

Folk snakker om lykke. De sier lykke er penger, bil, kjærlighet, fint hus osv, men min lykke er deg. Det er kanskje uforståelig for deg det jeg sier, men det er faktisk sant. Jeg vet det har skjedd masse mellom oss, som har gjort oss svake kanskje og som har laget en stor avstand mellom oss. Det har jeg forståelse for. Men hvorfor så fort? Hvorfor så store forandringer mellom oss? Vi lever jo fortsatt på den samme jord, som det var for noen år siden da vi møtt hverandre. På engelsk sier det: Some people are meant to fall in love with each other, but not meant to be together. Er vi to også blant dem? Kanskje vi er det.

Jeg satt stille ved vinduet. Det var mørkt ute og det blåste forferdelig. Alt var stille bortsett fra de høye og tynne trær som beveget på seg til hver side. De beveget på seg som om de hadde smerter. Kan et tre ha smerter? Jeg satt der bare og så på dem, mens vinden blåste dem og gjorde dem så urolige. Vinden begynte og ble enda sterkere. Så sterk hadde jeg ikke sett vinden. Hva var det egentlig som hadde skjedd den kvelden. Jeg prøvde og tenkte mye på det, men fant ikke noe svar. Plutselig hørte jeg en lyd. En lyd av døra var det kanskje. Siden jeg satt der i dype tanker, så tenkte jeg nei, det var ikke noe. Noen minutter seinere kom jeg på noe som du hadde sagt til meg.

2 måneder. Hva var det med de to måneder? Kanskje noe som skulle skje etter de to måneder. Ja, kanskje. Jeg har ikke sett noe som har skjedd. Har jeg drømt eller mente ikke du, det du sa? Hvor har det blitt de to måneder?  Er to måneder så lang tid? En tid som ikke går over. To måneder har blitt til verdenshav. Et hav som man ikke vet om hvor er begynnelsen og hvor slutten. Ja, ja, det er et hav og faktisk et ukjent hav. Et hav som jeg ikke vet om hva slags vann det er, mørkt, rent eller urent. Et hav som ikke jeg kan røre og et hav som ikke jeg føle. Veldig rart hav. Det er faktisk et hav med alt.

I et øyeblikk gir det havet meg lykke, mens i andre øyeblikk tar det fra meg lykke. I et øyeblikk gir det meg glede, mens i andre øyeblikk sorg. Noen ganger tårer og noen ganger smil. Uff, et hav av alt. Hadde det vært lett, så kunne jeg har forlatt det havet og hadde gått til et hav som var rolig og vennlig. Men tror ikke jeg finner et sånt hav, som rolig og smertefri.

 

Ja, nå er det opp til deg hva du kaller meg for. Men du er fin. Du er fin som du er. Derfor kaller jeg deg et hav og faktisk ukjent hav?. No more pain?

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

hits